Paul Skalnik hadde en merkelig gave for å være i fengsel da anklagede mordere plutselig følte trangen til å søle ut hemmelighetene sine.
Skalnik var en småsvindler med en dystert pålitelig rutine, skriver Pamela Colloff i sin medrivende nye bok, «Catch the Devil: A True Story of Murder, Deception, and Injustice on the Gulf Coast.» «Når lykken tok slutt og han havnet i fengsel,» skriver Colloff, «tilsto menn sine forbrytelser for ham.»
Sommeren 1981 satt Skalnik i Pinellas County Jail på en siktelse for grand-theft, og stirret ned en mulig fem års fengselsstraff, da han ringte til statsadvokatens kontor i Clearwater, Florida, og fortalte dem at han hadde informasjon om tre forskjellige menn som ventet på rettssak for drap. Alle tre, sa han, hadde gitt ham hele eller delvise tilståelser.
I 1984 hadde han allerede vitnet mot eller gitt informasjon om minst 27 tiltalte i Pinellas County Jail, og hjalp til med å sende fire menn til dødscelle. Påtalemyndigheten virket ikke bekymret over at en mann med lang erfaring med bedrag hentet ut tilståelser i en hastighet som ville ha imponert den mest erfarne drapsdetektiven.
Skalnik var en liten kjekkmann med stor utholdenhet. Han hadde vært gift ni ganger, skrevet dårlige sjekker, stjålet fra kvinner og enker, utgitt seg som advokater og gjenoppfunnet seg selv i forskjellige byer hver gang den forrige versjonen ble ubeleilig. Han hevdet å være en leder i Southwest Airlines, en Stetson jusstudent, en marinesoldat og en Boston-advokat ved navn Avery Harrison.
I fengselet fant han rollen som betalte best. Han ble et profesjonelt vitne.
Hans første store vending som informant kom i Houston i 1978, etter at han landet i Harris County-fengselet etter anklager om dårlige sjekk. Han så Thomas Hirschi, en av tre aktivister som er siktet for å ha oppfordret til et opprør ved en Cinco de Mayo-feiring i Moody Park, i Houstons Near Northside, og ringte en gammel venn på distriktsadvokatens kontor.
«Jeg har noe å fortelle deg,» sa Skalnik. «Noe som vil interessere deg.» Snart var han ute av fengselet for dagen, sittende på DAs kontor og leste fra en liten spiralnotisbok om samtaler han hevdet å ha hatt med Hirschi.
På begynnelsen av 1980-tallet hadde han tatt handlingen til Florida. I Pinellas County-fengselet jobbet han i advokatbiblioteket, hvor skremte tiltalte oppbevarte sine juridiske papirer og en selvsikker mann med fengselssjargong kunne utgi seg for å være hjelpsom. Han leste lokalavisene, studerte saksdetaljer og ringte deretter påtalemyndigheten og rapporterte at innsatte hadde tilstått. Belønningen ble registrert i statsadvokatens mapper med et utropstegn: «Personal ble diskutert!»
Det var den grunnleggende handelen. Aktor fikk et vitne som kunne gjøre rotete saker til renere historier. Skalnik fikk mildhet og gjentatte sjanser til å gjenoppta karrieren som kriminell. Colloff kaller ham «staten er nærmere, vitnet hvis ord fikk jurymedlemmer til å velge døden».
På tribunen spilte Skalnik den angrende synderen med et merkeformet hjerte. «Jeg har fortsatt rettshåndhevelse inni meg,» sa han til jurymedlemmene. På spørsmål om han hadde fått noe for å vitne, svarte han: «Nei, frue. Jeg ble nok behandlet verre enn om jeg ikke hadde vitnet.»
Bak kulissene drev påtalemyndigheter og etterforskere lobbyvirksomhet for ham, skrev brev til ham og bidro til å holde ham i fylkesfengselet der han kunne forbli i nærheten av tiltalte i påvente av rettssak.
Saken i sentrum av «Catch the Devil» er den til James Dailey, en Vietnam-veteran fra Kansas som serverte tre turer og kom hjem en mann ugjenkjennelig for sin egen familie. Moren hans skulle senere fortelle Colloff at hun hadde sendt bort «to nydelige unge menn til luftvåpenet og marinesoldatene», og «de kom tilbake, og de var forskjellige gutter». I 1985 hadde alkoholisme kostet Dailey ekteskapet, barna hans og ethvert stabilt fotfeste i verden. Han drev til Pinellas County med Jack Pearcy, en voldelig drikkevenn.
Den 5. mai 1985 krysset en fjorten år gammel jente ved navn Shelly Boggio med Pearcy og Dailey i et hus i Seminole. Om morgenen var kroppen hennes under en vindebro ved Indian Rocks Beach, knivstukket trettien ganger, hendene kuttet fra å prøve å skjerme seg, vann i lungene.
Under polygraføkten så det ut til at Pearcy inkriminerte seg selv nesten ved et uhell. Han ble så skranglet at han sa at han kanskje trengte å snakke med en prest, og beskrev deretter et tilbakevendende mareritt der morderen snudde seg mot ham og ansiktet han så var hans eget. Men da det var på tide å gi etterforskerne en brukbar historie, ga Pearcy skylden på Dailey.
Detektiv John Halliday dro til Pinellas County Jail og trakk menn fra Daileys celleblokk én etter én. Notatene hans registrerte hva hver av dem fortalte ham: «Ingenting.» «Vet ingenting.» «Skulle ønske jeg kunne ha hjulpet deg, men det er litt utenfor min liga.» Så fikk Skalnik beskjed til Halliday at Dailey hadde tilstått for ham.
Dailey sa til advokaten sin: «Dette er et jævla oppsett,» og tegnet et diagram av celleblokken som viser at enhver samtale mellom dem ville ha krevd at han ropte over gulvet i full sikte av vakter og andre innsatte. Juryen så aldri diagrammet.
Under rettssaken vitnet Skalnik at Dailey fortalte ham at jenta «fortsatte å stirre på ham, skrikende og ville ikke dø.» Det var den typen replikker en jury husker. Forsvarets kryssforhør gikk i mellomtiden ingen vei. Colloff skriver at den ble så sammenfiltret og kjedelig at den «lot flere jurymedlemmer døsende på setene sine».
Juryen diskuterte i mindre enn to timer og ga en enstemmig dom om skyld. Straffefaseanbefalingen var død, også enstemmig. Fem dager etter dommen gikk Skalnik ut av fengselet.
Skalniks prøveløslatelsesoffiser, som gjennomgikk hans oppførsel etter en påfølgende løslatelse, var mindre imponert enn påtalemyndighetene hadde vært. «Denne mannen har vært, er og vil alltid være en fare for samfunnet,» skrev hun i sin offisielle rapport, og advarte om at han hadde «perfektert rollen som svindlere» og etterlatt ofre som «aldri ville være i stand til å hente tilbake det økonomiske tapet eller det psykiske velværet de har lidd.»
Skalnik fortsatte å gjenoppfinne seg selv til rutinen endelig ble tynnere. Da Colloff først møtte ham i et føderalt fengsel i Texas i 2018, trakk han frem en skitten fille flekket med tørket blod og fortalte henne at han var døende av kreft, og lovet deretter å avsløre alt om årene som informant. Den lovede tilståelsen kom aldri. «Jeg nektet å innrømme for meg selv, før det var altfor sent,» skriver Colloff, «at Skalnik hadde trukket meg med.»
Han døde på et sykehjem i Texas 10. mars 2020, en dag før COVID-19 ble erklært som en pandemi. Asken hans ble uavhentet.
Dailey forblir på Floridas dødscelle etter nesten fire tiår. Han fylte 80 år 11. juni. Han maler landskap fra cellen sin med kommissærkunst, små scener av skoger, bekker og et koboltblått svømmehull fra barndommen i Kansas.
En aktor forsvarte en gang bruken av slike vitner som Skalnik med den gamle linjen: «Du må inngå en avtale med en synder for å fange djevelen.» Colloffs bok kommer til en vanskeligere konklusjon. «Det som gjorde ham så farlig,» skriver hun, «var ikke hans intelligens eller list, men snarere hvor lett institusjonene som skulle opprettholde loven og beskytte de mest sårbare hadde forsterket løgnene hans.»
I Pinellas County trodde påtalemyndighetene at de hadde funnet en synder som kunne hjelpe dem med å fange djevler. Det de egentlig fant var en svindler som forsto nøyaktig hva de ønsket å høre.
