Filmanmeldelse
FELLE
Spilletid: 105 minutter. Vurdert PG-13 (noe voldelig innhold og kort sterkt språk). På kino.
En ting jeg vil si om «Trap» – den har en perfekt tittel.
Etter at teaterlyset har gått ned, er regissør M. Night Shyamalans siste spitball en fryktelig lang sits, selv om det på én time og 45 minutter egentlig ikke er så lang en film.
Grunnen til at «Trap» føles så uendelig er fordi Sir Twist-A-Lot slipper sin største bombe rett i starten (for ikke å nevne i filmtraileren).
Hovedmannen Cooper (Josh Hartnett), en søt pappa som tar med datteren Riley (Ariel Donoghue) til konserten til en Taylor Swift-aktig popstjerne kalt Lady Raven, er også i hemmelighet en produktiv seriemorder kjent som «The Butcher».
I troen på at den anonyme kriminelle vil være på ettermiddagsshowet med merkelig tid, benytter FBI anledningen til å endelig pågripe ham etter syv år og 12 brutale drap.
Planen ble laget da politiet oppdaget en revet konsertbillettkvittering i en av slakterens forlatte huler.
At nesten alle billetter kjøpes på nett i dag er en av mange hinsides late detaljer som gjør hele denne historien umulig å kjøpe seg inn i. Ved siden av «Trap» er «The Village» praktisk talt en dokumentar.
Uansett oversvømmer myndighetene lokalet for å spore opp en mann som passer til morderens beskrivelse: 30-noe og hvit med en bitteliten kanintatovering på håndleddet.
Når Cooper oppdager listen, er han allerede inne med Riley, og stedet er låst.
Det er i og for seg ikke et lite morsomt premiss. Men den neste timen eller så trekker ut mens den patologiske popen febrilsk overveier fluktmetoder mens tenåringsdatteren hans skriker til favorittsangerinnen hennes (Shyamalans datter Saleka Shyamalan).
Siden «fellen» finner sted i en ren-of-the-mill-arena, er midlene til en utgang, vel, dører. Vanskelig å lage mye av en thriller ut av en serie metalldører.
For ikke å la seg avskrekke prøver Shyamalan å gjøre Cooper som lurer rundt og stjeler nøkkelkort til ansatte mer interessant enn det er ved å introdusere en antatt briljant britisk seriemorderprofiler ved navn Dr. Grant.
Spilt av Hayley Mills, bruker legen hennes tiår med ekspertise til å utlede at forbryteren muligens vil trekke brannalarmen for å skape en distraksjon eller forsøke å snike seg bak scenen.
Um, jeg tok hovedfag i teater på en statlig skole, og jeg kunne ha fortalt dem det.
Og sikkerheten skal ikke være informert om noe. Coopers totale mangel på skjønn – å bryte seg inn i rom og forårsake rabalder i full visning av nøye overvåkede videofeeder – ville, skulle du tro, vært et gigantisk rødt flagg for de hundrevis av offiserer som svermer lokalene.
Det samme ville Hartnetts uberegnelige lattergassprestasjon – en sving som er mindre adrenalinfylt enn kokt. Skuespilleren er alt for gjøken til at seeren kan betrakte karakteren hans som en farlig og troverdig trussel.
Men jeg fikk inntrykk av at Shyamalan desperat ønsker at vi skal gjøre det.
Forfatteren-regissørens problem der er at psykoanalyse av seriemordere har vært en hytteindustri i Hollywood i flere tiår. Og Cooper er ingen Hannibal Lecter eller Dexter.
Når Shyamalan vasser inn i mer cerebralt territorium – det er snakk om et «monster» inne i hodet til Cooper, for eksempel, og han har visjoner om eldre kvinner som håner ham – blir filmen enda mer absurd enn den allerede var.
Selvfølgelig, med «Sixth Sense»-regissøren, er spørsmålet på alles lepper «Hva med vendinger?»
Det er egentlig ikke spillskiftende sjokk her så mye som omveier. Shyamalan tar det faren din som ikke er seriemorder kan kalle den naturskjønne ruten.
Målet? Meh.