Der var det, som om det vaiet fra flaggstangen bak tribunen i venstre felt.
Der var den, en eksplosjon med fem toner i bunnen av den syvende omgangen i The Bronx som ga den ultimate representasjonen av kraften og herligheten som har definert Yankees siden Babe Ruth slo seg ned i New York for 104 år siden.
Aaron Judge hadde allerede skrevet historie ved å slå sitt 50. hjemmeløp i den første omgangen, men søndagens kamp mot nedtrykte Colorado var ikke helt den dagen på stranden man kunne ha sett for seg. Rockies skrapte og var innenfor 4-3 da Juan Soto gikk til platen med en ut i bunnen av den syvende.
Han slo relieveren Jeff Criswells første pitch dypt inn på høyrefeltet.
Dommer fulgte etter. Han slo den første banen inn i den første raden på høyrefeltet.
Giancarlo Stanton kom neste. Det tok ham tre plasser å velge ut en og slå den inn i netting som beskytter Monument Park.
«A trifecta», kalte manager Aaron Boone det etter 10-3-seieren som ga hans divisjonsledende lag sin 17. seier på de siste 26 kampene. «Juan får det til å rulle, dommer, han gjør det han gjør og G etterlater ingen tvil.»
To-tre-fire i rekkefølgen er den nye tre-fire-fem. Jeg er ikke sikker på at det noen gang har vært en mer dødelig tre-fire-fem i baseballhistorien. Da Ruth ble nummer tre og Lou Gehrig ble nummer fire for Yankees fra 1927, ble Bob Meusel nummer fem. Da Roger Maris slo tredje og Mickey Mantle slo fjerde i 1961, delte Yogi Berra, Elston Howard og John Blanchard oppgavene på femteplass. Da Joe DiMaggio slo tredje og Gehrig opprydding i 1936, eide Bill Dickey femhullet.
Nå snakker vi om Hall of Famers her. Men når det gjelder ren effekt, kraft (og marquee power, også), føles dette unikt.
Når vi snakker om Ruth og Gehrig og DiMaggio og Mantle og Maris og Blanchard, snakker vi selvfølgelig om Yankees som vant flere World Series. Når vi snakker om Soto, Judge og Stanton, og de kollektive ringene på fingrene deres utgjør én – og Sotos ble vunnet med Nationals.
Historie kommer på andreplass til å vinne i The Bronx. Historien kommer på andreplass til å vinne for Judge, som er den første spilleren siden Ruth som ikke har vært knyttet til prestasjonsfremmende medisiner, som har slått 50 homeruns minst tre ganger i en karriere. Han er i gang med å formørke AL-rekorden på 62 han slo for to år siden.
«Hovedsaken er at vi fortsatt har en ballkamp å spille,» sa Judge da han ble spurt om hans evne til å filtrere bort støyen når han går inn i boksen. «Det største og enkleste er at du vil være der ute for å vinne spillet. Det spiller ingen rolle hva du nettopp har gjort.
«Det er bare noe spesielt når du slår hjemmeplaten. Så er det til neste, vet du? Det er det som hjelper meg å holde meg inne i et spill.»
Dommer har truffet 47 homer på sine siste 102 kamper. Han har slått 150 i løpet av de siste tre årene, i snitt ett hjemmeløp hver 9.29 slag. Ruth slo 161 homere fra 1926 til 1928. Han hadde i gjennomsnitt ett hjemmeløp hver 9.76 slag.
Yankees har ikke vært fullt så sårbare bak Judge i rekkefølgen siden Stanton kom tilbake fra et seks ukers fravær i slutten av juli. Det er en viss beskyttelse der. Å flytte Gleyber Torres til lederplassen har endret dynamikken. Faktisk, Torres, som ledet av for den niende strake kampen, slo Yankees’ femte homer i den åttende omgangen for å avslutte spillet.
Men likevel, akkurat som hjemmeløpene i den klassiske filmen «Major League» ble truffet «for høyt», ble Yankees også antatt å treffe «for mange hjemmeløp» gjennom mange av sine mislykkede løp etter sesongen siden 2009. Det er alltid spørsmålet om Yankees-angrepet er diversifisert nok eller om bedre pitching vil stenge ned denne muskelen.
Baseball har blitt en sluttspillsport akkurat som hockey og basketball. Yankees har hatt sine problemer i postseason i det siste, har du kanskje innsett. Det har også Judge, som gikk 1-for-16 i ALCS-tapet mot Houston for to år siden og slasher .211/.310/.462 med 13 homer og 66 K i 171 sluttspillslag.
Nr. 99 er det største showet på jorden, og nei, jeg snakker ikke om Wayne Gretzky. Når bare to personer i historien har oppnådd en bragd og den andre er Babe Ruth, kan vi sannsynligvis la 1-for-16 stå igjen for en annen dag.
Søndag ettermiddag i The Bronx, Soto, Judge og Stanton gikk bom opp i luften og lyste opp himmelen.
Once in a Lifetime er ment å nytes.
