Sesongen endte dårlig. Det er det ingen tvil om. Utvalgssøndag kan være grusom på den måten. Det var St. Patrick’s Day også, husk, og derfor føltes det som en fantastisk og festlig scene for St. John’s å dukke opp i parentes for første gang på fem år. Men de rare tingene hadde allerede begynt.
Johnnies hadde gjort så mye de kunne. De hadde slått Seton Hall i Big East kvartfinalen 14. mars og ble antatt, nesten ved akklimatisering, å ha albuet seg inn. Og det så ikke ut som om de hadde skadet seg selv i det hele tatt neste dag, da de ga UConn de siste konkurrerende 40 minuttene Huskies ville se hele sesongen, og tapte 95-90.
Men det er en pris å betale for å bo så nær boblen. Sent på lørdagen strømmet det inn resultater over hele landet, og nesten alle var ikke til hjelp for St. John’s. Det samme skjedde søndag. Dette er øyeblikkene når en biltur til Dayton, Ohio, plutselig virker mer velkommen enn to uker på Hawaii.
Dette er øyeblikkene da fansen blir like kjent med Joe Lunardi, Jerry Palm og Michael DeCourcy som de er med ektefellene sine. Flere dårlige resultater — «Vi er siste fire inn!» – og så den uutholdelige ventetiden til klokken 6 – «Lunardi har oss ute! Palm har oss med!» – og så, på slutten …
«Jeg tror vi er et av de beste 68 lagene i Amerika,» sa Rick Pitino den kvelden, på den andre siden av klokken 7, etter at NCAA offisielt var uenig i den vurderingen, da Johnnies-fansen begynte å kansellere reservasjonene sine kl. Dayton Marriott, da det viste seg at de ikke engang var et av de fire siste lagene på utsiden.
«Dette er ødeleggende for spillerne våre,» sa Pitino da, «men det er hva det er.»
Dette er den sure smaken som har svirret gjennom munnen til St. John’s-fansen i 7 ½ måned. Dette er grunnen til at mandagskveldens åpning mot Fordham på Carnesecca Arena – en fin gammeldags bykamp som vil være et helvetes lokkløfter for Keith Urgos Rams i tillegg til Pitinos Red Storm – har vært så etterlengtet så lenge.
For det første viste Pitinos fem tidligere kollegiale stopp – og Knicks også – alle betydelig forbedring i år 2. Vi lever i forskjellige tider, og derfor vil dette være en annen type år 2 for Pitino. Det er mer talent på Jamaica nå enn det var i fjor. Kadary Richmond er det mest spennende navnet, en Johnnie nå etter å ha vært en Seton Hall Pirate i fjor (og en Syracuse Orange før det).
Vi tar ikke opp Richmonds travle CV av noen annen grunn enn å understreke hvorfor dette år 2 vil være annerledes for Pitino, hvorfor det vil være annerledes for alle i college-basketball i år og i de usikre årene som kommer.
Over hele landet er dette samtalene fans har med hverandre:
«Hvordan tror du vi vil gjøre det i år?»
«Jeg tror vi blir gode!»
«Hvem er vår startfem?»
«Hvorfor er det … det er … um …»
(Har telefonen, klikker på http://www.StateU.com/athletics, ser etter kjente navn, finner ingen.)
The Johnnies burde vær god. De så forferdelig bra ut mot Rutgers, som går inn i sesongen som vårt områdes lag med høyest forventninger takket være Dylan Harper og Ace Bailey, som slo Scarlet Knights 91-85 i en utstillingskamp. På papiret ser det ut til at denne versjonen av St. John’s bedre speiler Pitinos vanlige lag enn fjorårets lag gjorde, i hvert fall helt til slutten.
«Jeg liker dette laget,» sa Pitino forrige uke. «Jeg synes de spiller hardt; de har god kjemi. Jeg synes de er gode defensivt. Vi er dype; vi er veldig atletiske; vi har hatt to flotte utstillingskamper mot veldig god konkurranse [adding Towson as well].»
Vi begynner å få svar mandag på Carnesecca Arena. Vi begynner å få en følelse av om Johnnies kan bryte rekker på fem år (siden de kom til turneringen), ni år (siden de unngikk Dayton) og 25 år (siden de vant et NCAA-spill).
Alt dette er for senere.
Foreløpig er det Fordham, og det er et engstelig college-basketpublikum som ønsker å vite om det kan investere seg i Johnnies slik det pleide å gjøre. Det var noe av det i fjor, nok øyeblikk på Carnesecca og i Garden til å erte deg om hva som fortsatt er mulig. På mandag får vi en følelse av hva som fortsatt er mulig.
