KJÆRE ABBY: For seks år siden mistet familien min mor, som var familiens klippe. To uker etter det begynte familien min å falle fra hverandre.
Min eldre bror, yngre søster og jeg snakker ikke lenger. Broren min og jeg kom i en fysisk konfrontasjon og har ikke snakket siden.
Et år senere fikk jeg et massivt hjerteinfarkt. Jeg var ved dødens dør. Legene mine sa at det var et mirakel at jeg overlevde.
Jeg er velsignet med å være her, men siden den gang har ikke ett familiemedlem tatt kontakt. Historien om min overlevelse var over hele sosiale medier og til og med på noen få TV-nyhetssendinger. Hjertefunksjonen min er lav, og jeg fikk implantert en hjertestarter.
Jeg har savnet familien min mer og mer, men jeg er også redd hjertet mitt skal bli knust.
Vi har gjort feil, og jeg vet at jeg også har feil. Jeg føler meg forferdelig over det som skjedde, men jeg er såret over at ingen tok kontakt med min kone eller datter og spurte om jeg hadde det bra eller om de trengte noe.
Jeg har nylig hatt litt kontakt med min brors sønn, og vi har sendt tekstmeldinger, men jeg har ennå ikke hørt fra broren min.
Familien min vokser med barnebarna, og jeg vil gjerne koble familiene våre igjen før det er for sent. Er det for sent? — FREMMED I PENNSYLVANIA
KJÆRE fremmedgjorte: Kanskje, kanskje ikke. Hvis du ikke allerede har gjort det, skriv eller ring broren din og be en formell unnskyldning for det som skjedde mellom dere.
Mens du er i gang, gjør det samme med resten av familiemedlemmene dine. Fortell dem at du beklager, at ingen av dere blir yngre og at dere gjerne vil være en del av familien igjen.
Jeg kan ikke forutsi utfallet, men dette ville vært en god start. Jeg ønsker deg lykke til. Med tiden får folk noen ganger et bedre perspektiv.
KJÆRE ABBY: Søsteren min «Mary Ann» er en hamster. Hun avslår alle tilbud om hjelp (fysisk og følelsesmessig) for å rydde hjemmet sitt for den overveldende mengden ting som påvirker livet hennes negativt.
Storfamilien vår er begeistret over at hun endelig har begynt å gjøre en innsats for å sortere gjennom noen av «skattene».
Dessverre har vi nå blitt mottakere av bursdags- og julegaver, noen av disse er åpnet, brukt, støvete og har dyrepels på. Vi vil ikke ha eller trenger disse «gavene».
Jeg føler at det å losse disse gjenstandene på oss gir Mary Ann en følelse av trøst og hindrer henne i å ta vanskelige avgjørelser som vil føre til virkelig å endre tankegangen hennes knyttet til å gi slipp på søppelet sitt.
Hvordan uttrykker vi høflig (og bestemt) overfor Mary Ann at vi ikke har noe ønske om å motta skatten hennes, bit for bit, uten å snu fremgangen hun har gjort i forsøket på å ta tak i lidelsen hennes? — UGLAD MOTTAKER I MISSOURI
KJÆRE MOTTAKER: Du kommer ikke til å «fikse» Mary Ann. Vær glad hun tar små skritt for å hjelpe seg selv.
Jeg tror IKKE det vil være nyttig å «høflig uttrykke» at du ikke har noe ønske om å motta skatten hennes, bit for bit.
I stedet aksepterer du varene og doner dem stille eller gi dem til noen som kan bruke dem.
Dear Abby er skrevet av Abigail Van Buren, også kjent som Jeanne Phillips, og ble grunnlagt av moren hennes, Pauline Phillips. Kontakt Dear Abby på DearAbby.com eller postboks 69440, Los Angeles, CA 90069.
