Det var en stor morgen for blodsugende monstre.
Nei, ikke tenåringsvampyrene fra «The Lost Boys» – Tony Awards-nomineringskomiteen.
Åh, for en flokk med hensynsløse mordere de er.
Tirsdagens nominasjoner for det beste fra Broadway-sesongen gjorde det klart klart hva gruppen på 55 stemmeberettigede teaterfolk absolutt avskyr.
Floppen $22,5 millioner musikalen «The Queen of Versailles», «Wicked»-komponisten Stephen Schwartz sin brennende haug med steinsprut, scoret nada. Ikke engang for designeren Dane Laffreys lekre, mammutsett, eller elskede diva Kristin Chenoweth. Møt den nyeste New York Times Critic’s Pick to goose egg.
Og – visste du noen gang at du fikk null?! — «Strender» ble strandet. Forvent et raskt avslutningsvarsel for det mageløpende «Wind Beneath My Wings»-showet på Majestic.
Faktisk hatet komiteen disse to så mye, at de i stedet presset et par skuespill i kategorien for beste poengsum: De gamle tå-tapperne «Death of a Salesman» og «Joe Turner’s Come and Gone».
«Proof» – gjenopplivingen av matematikkspillet co-produsert av Obamas og med de anerkjente skuespillerne Ayo Edebiri og Don Cheadle – bukket også under for det laveste av heltall: 0.
Ble nominatorene vunnet av $tjærekraften til Lea Michele i «Chess»? Nei. I stedet kjente de igjen hennes mindre kjente medstjerner Nicholas Christopher (flott), Hannah Cruz (bra) og Bryce Pinkham (forvirrende).
«Brutalistisk» Oscar-vinner Adrien Brody hadde også en brutal dag – han klarte ikke å vinne beste skuespiller for det dårlig skrevne skuespillet «The Fear of 13». Timothée Chalamet må flire fra øre til øre.
Og prestisje-TV-stjernene Jon Berthal, Ebon Moss-Bachrach (begge fra «Dog Day Afternoon») og Jean Smart («Call Me Izzy») kom heller ikke i mål.
Mange show presterte veldig bra – på spillesiden på grunn av et vell av ekstraordinære vekkelser, og på den musikalske slutten fordi et lite antall verdige show slukte alle spilleautomatene som standard.
To produksjoner ledet flokken for beste musikal: «The Lost Boys» og «Schmigadoon», med 12 nikk hver. Avrundet kategorien var den søte, lille «Two Strangers (Carry a Cake Across New York)» med ni og den morsomme off-Broadway-suksesshistorien «Titanique» med fire.
Spillefeltet er mye mer jevnt enn «Maybe Happy Ending»s sesonglange streamroll var i fjor, og det er ingen klar frontløper.
Når det er sagt, antyder samtaler rundt om i byen at kampen står mellom «Lost Boys» og «Schmig».
Noen få småfeil i dag får meg til å tro at «Lost Boys» ligger litt foran. «Schmigadoon»-skuespillerne Max Clayton og McKenzie Kurtz ble begge utelatt fra de fremhevede skuespillerkategoriene, noe som antydet at nominerende ikke følte trangen til å sette showet som er basert på det kansellerte Apple TV-programmet overalt hvor de kunne.
Mange i bransjen liker «Lost Boys» godt nok – få rett og slett elsker noe – og de tre andre nye musikalene ser for mange ut som tapte saker.
En Broadway-kilde, som hørtes ut som et demokratisk parti-aktiv ved primærtid, innrømmet: «Alle bør lukke rekker rundt ‘Lost Boys’.» Andre velgere har privat gjentatt denne følelsen.
Men man var i tvil. «Var ikke historien forutsigbar?» sa de. «Og alle kraftballadene!»
Apropos kraftballader, til «Ragtime», som er nominert for musikalsk gjenopplivning. Det er tre utfordrere: «Cats: The Jellicle Ball» (ni nikker) «Ragtime» (11) og «The Rocky Horror Show» (ni). Men velgerne vil ikke gjøre Time Warp igjen – det er ned til de to første.
«Ragtime» er vakkert sunget og rørende (selv om mange velgere sutrer over den konsertaktige oppsetningen). Og stjernene Caissie Levy og Joshua Henry vinner sannsynligvis beste skuespillerinne og skuespiller. Men den euforiske «Jellicle Ball» gjenoppfinner «Cats» fullstendig – en bragd som antas å være umulig – og de fantastiske kattedyrene burde vinne den store premien.
En dypere benk er de fantastiske lekeopplivelsene. Selv med en sterk tavle, koker den rasen ned til «Death of a Salesman» og «Oedipus».
Begge er utmerkede, men høyinnbringende «Salesman» er på alles lepper akkurat nå (den vant nettopp New York Drama Critics Circles beste ensemblepris) og britiske «Oedipus»s sluttdato i februar er milevis i bakoversikten. Jeg forventer oppmerksomhet vil bli viet til «selger».
Fortsatt tettere er kampen mellom Willy Loman og Roald Dahl – også kjent som Nathan Lane og John Lithgow.
«Salesman»- og «Giant»-stjernene som er opp til beste skuespiller i et skuespill har mye å gjøre for dem: Veteranstatus, tidligere Tony-seire og en utbredt følelse av at de gjør noe av det fineste arbeidet i sin lange karriere.
«Selger» har mer varme bak seg, noe som burde hjelpe Lane. Men Lithgow bærer «Giant» helt på skuldrene. Han er grunnen til at folk ser det. Vend en mynt.
Hans «Giant» er duking det ut med Women’s Lib-dramedien «Liberation», «The Balusters» og «Little Bear Ridge Road» for beste spill. Den lenge lukkede, Pulitzer-vinnende «Liberation» vil ta det.
Noen raske stikk: Laurie Metcalf får beste kvinnelige birolle for «Salesman» og Lesley Manville tar beste skuespillerinne for «Oedipus».
Jeg er spesielt begeistret for Alden Ehrenreich, som ble nominert for beste skuespiller for sin strålende syrlige vending i beste revival-nominerte «Becky Shaw». Han er sesongens største funn.
Ehrenreich er en del av en stjernekategori (Christopher Abbott, Danny Burstein, Brandon J. Dirden, Ruben Santiago-Hudson, Richard Thomas). «Solo: A Star Wars Story»-stjernen er imidlertid et skjær over resten.
Tony Awards sendes 7. juni på CBS. Og snarere i ånden av denne merkelige, forvirrende, nedturen av en sesong, blir de vert av Pink.
Så hva?
