Teateranmeldelse
DØDEN BLIR HENNE
To timer og 30 minutter, med en pause. På Lunt-Fontanne Theatre, 205 W. 46th Street.
Det er en mirakeleliksir i den campy musikalen «Death Becomes Her», som åpnet torsdag kveld på Lunt-Fontanne Theatre.
Jeg mener ikke den kjernefysisk-rosa væsken som tilbyr evig ungdom i bytte mot å bli the walking dead, men komediekoteletter til stjernene Megan Hilty og Jennifer Simard.
Enkelt sagt, de dreper den.
Som et par misunnelige, hevngjerrige, demente og til slutt avdøde narsissister som opprinnelig ble spilt av Meryl Streep og Goldie Hawn, vri skuespillerinnene vitser ut av hver bokstav og semikolon i Marco Pennettes kattebok.
Ingen øyeblikk er bortkastet – og Simard og Hilty er så forbudte risikotakere at de selv meget godt kan være bortkastet.
Deres forvrengte karakterer fra Robert Zemeckis’ kultfilm fra 1992 er den glamorøse skuespillerinnen Madeline Ashton (Hilty) og dowdy-skribenten Helen Sharp (Simard), konkurransefrendene som er besatt av å oppmuntre hverandre.
Så, ser det ut til, er Simard og Hilty. Spillparet hersker det ut for å le, og publikum tar verbale og faktiske stikk som om det var en WWE-kamp. (Selv om en rask skanning rundt i huset antyder at ingen på «Death Becomes Her» har så mye som ved et uhell slått på en WWE-kamp).
Publikums hyl, spesielt under den enormt overlegne første akten, bidrar til å distrahere fra en glatt situasjon for en massiv ny musikal: Sangene til Julia Mattison og Noel Carey er middelmådige. Og det er alt for mange av dem.
Tekstene er ofte smarte og slemme, men melodien legges til side til fordel for vokalakrobatikk. Den eneste minneverdige melodien, hovedtemaet, er bare ydmyk fordi det er en død ringer for den mørke tittellåten til «Kiss of the Spider Woman».
Dette showets mest underholdende nummer er razzmatazz nummer to. Helen og hennes legeforlovede Ernest (Christopher Sieber, god som alltid, men underbrukt) går og ser Madeline i Broadway-showet «Me! Meg! Meg!» og Hilty slenger ut en dum ting som heter «For blikket», som i «Jeg gjør det for blikket».
Hvis jeg trenger å fortelle deg hvorfor det er morsomt, er «Death Becomes Her» definitivt ikke noe for deg.
Snart stjeler Madeline Ernest fra Helen og sender henne skyndende inn på en psykavdeling.
Ti år senere har den foraktede eksen på mystisk vis blomstret opp til en bombe som pryder røde løpere, mens den tidligere stjernen har sluppet seg og er fanget i et kjærlighetsløst, sprit-gjennomvåt ekteskap.
På en fest legger en glattsnakende herre merke til Madeline spiraler og gir henne visittkortet til Viola Van Horn (Michelle Williams fra Destiny’s Child, deilig tørt). Viola, sier han, kan løse alle problemene hennes.
Hilty, sprudlende og barbarisk, eksploderer med en «Rose’s Turn» kalt «Falling Apart», og så drar Madeline til Violas herskapshus for å drikke det magiske brygget hennes. Abracadabra! Plutselig ser hun 20 år yngre ut, med fyldig hår, stram hud og ungdommens strålende glød.
Synd at hun også er et lik uten puls – akkurat som den hysteriske Simards gale Helen, som er innstilt på å ødelegge sin beste venn.
Zemeckis’ film, som mange av filmene hans, ble i stor grad laget for å presse grensene for teknologi. Streep og Hawns kroppsforvrengninger og grimme skader vant Oscar for beste visuelle effekter.
Regissør Christopher Gattelli finner smarte måter å nikke til denne arven på scenen. Ved å bruke dans, kroppsdobler i drag-queen-stil og illusjoner gjenskaper den passende over-the-top-produksjonen en halshugging, et bukhule forårsaket av en hagle, og, mest kjent, den 360-graders hodesvingen.
Siden 2. akt narrativt sett ikke har så mye driv eller følelser som den første, og sangene fortsatt er grøt, burde Gattelli ha inkludert enda mer body horror schtick. Demi Moore-filmen «The Substance» er en leksjon i hvordan en fortelling kan øke en historie.
Men når materialet synker, som aldrende hud, tilfører dets oppsiktsvekkende stjerner showet ny liv.
Selv om musikalen ikke har et merkbart hjerteslag, sørger Hilty og Simard for at «Death Becomes Her» forblir morsom og fabelaktig.