Victor Wembanyama satt på podiet med hette over hodet. Smertene var stripete i ansiktet hans. Han ble bedt om å sette ord på det han følte.
Det er den typen spørsmål som er vanskelig å stille idrettsutøvere i øyeblikk som dette.
Wembanyama hadde ledet laget sitt til en ledelse på 29 poeng over Knicks. Han var så selvsikker etter å ha spurtet til en 21-poengs fordel i det første kvarteret at han hånet Mitchell Robinson og sa til ham: «Jeg er i hodet ditt.» Spurs var i ferd med å utligne serien til 2-2. Larry O’Brien Trophy var igjen innen rekkevidde.
Så falt alt fra hverandre.
Knicks nektet å dø. De bet tennene sammen. De stormet tilbake og fullførte det største comebacket i NBA-finalens historie med en seier 107-106.
Det var vilt. Det var fantastisk. Det var kjeve fall.
Jubelen i gangen på Madison Square Garden var så høy at det var vanskelig å høre Spurs-trener Mitch Johnson snakke med media selv om han brukte mikrofon.
Når det gjelder Wembanyama, visste han hva som kom.
Det er ingen hemmelighet hva folk kommer til å si om ham på nasjonale sportsshow. Avisoverskrifter kommer til å bli brutale. Men ingenting vil måle seg med demonene i hans eget hode.
Dette er den typen ting som kan knekke lag.
Eller det kan være skurkens opprinnelseshistorie.
«Hva går gjennom hodet mitt akkurat nå?» spurte Wembanyama. «Jeg tror det kommer til å gå en av to veier. En av to veier. En dårlig og en god. Den dårlige ville gi opp. Den gode ville bli sterkere gjennom dette, bli flere sammen. Jeg vet at dette er hva vi skal gjøre.»
Så mye gikk galt for Spurs i fjerde kvartal.
De ble utkonkurrert 32-16. De ble overskredet fra feltet 60 prosent-21,1 prosent. De ble overbevist fra utenfor buen, 60 prosent-20 prosent.
Da Knicks tok den tredje største pauseledelsen i NBA-finalens historie (27 poeng), virket et comeback umulig. Usannsynlig. Men publikum ble høyere. Knicks kom nærmere. Og plutselig var Madison Square Garden blitt legemliggjørelsen av et mareritt for Spurs.
Fingrene kan pekes i mange retninger.
Hvordan kunne Wembanyama ha bommet på to straffekast med 1:47 igjen og Spurs opp 104-103? Jalen Brunson laget deretter en flytende hopper med 1:22 igjen for å gi Knicks sin første ledelse i kampen, 105-104.
Hvorfor i all verden forsøkte De’Aaron Fox en layup i stedet for å drible ut klokken med Spurs foran 106-105 og 13,5 sekunder igjen?
Så kom dolken.
Hvordan i helvete var det ingen som bokset ut OG Anunoby etter Brunsons tapte 3-poengsforsøk?
Anunoby kom flyvende fra ingensteds for å gi et tips med 1,2 sekunder igjen, og ga Spurs et slag i halsen.
Det var brutalt.
Hvordan kommer Spurs fra dette?
«Holder hverandre ansvarlige,» sa Wembanyama, som hadde laghøyder i poeng (24), returer (13) og blokkeringer (3). «Kommuniserer. Ikke peker fingre. Og etter det har vi enten fått det eller så gjør vi det ikke. Men vi har bevist at vi kan overgå disse vanskelighetene. Selv om vi ikke har vært der før, er jeg overbevist om at vi er bygget på den måten, og vi kommer til å bruke det beste av dette. Det kommer til å stramme oss opp.»
Det er mye snøre å spole etter den største oppklaringen i NBA-finalens historie.
Husker du den omsetningen som hjemsøkte Wembanyama i de siste sekundene av spill 2, da han kastet ballen fra ryggen til Stephon Castle? Barnelek. Det som skjedde i Game 4 er den typen ting som vil gi gjenklang i årevis.
Kanskje lenger.
Spurs hadde overgått Knicks ved pause 59,6 prosent til 40, prosent fra feltet og 53,8 prosent til 33,3 prosent fra utenfor buen. De var skyhøye. Fortellingen var i ferd med å bli: «Vil Spurs være det første laget i finalens historie som kommer seg etter å ha tapt de to første kampene hjemme.»
Nå er det noe helt annet.
Dette var flaut. Det var sjokkerende. Det var mageskjærende.
Det fremtidige ansiktet til ligaen trengte tre ord for å oppsummere et kvarter som for alltid vil være en flekk på karrieren hans.
«Det gjør bare vondt,» sa Wembanyama.
