filmanmeldelse
ELLA MCCAY
Spilletid: 115 minutter. Vurdert PG-13 (sterkt språk, noe seksuelt materiale og narkotikainnhold). På kino.
I pantheonet av James L. Brooks-filmer er «Ella McCay» langt fra så god som den blir.
At den geniale og idiosynkratiske Oscar-vinneren, som skrev og regisserte «Broadcast News» og «Terms of Endearment» og var med på å utvikle «The Simpsons», har laget en film som er like tåpelig og tom i hodet som denne duden, er ekstremt deprimerende. Selv etter hans siste flopp, 2010-tallet uten «How Do You Know», er det fortsatt en stor skuffelse.
Mitt rike for en «Spanglish»!
Jeg håpet Brooks, som jeg beundrer stort, ville levere en hyggelig gammeldags komedie med intellekt og teksturerte forestillinger. D’oh!
Dette slurvete tullet er forferdelig; kort, men uendelig. Karakterene? Useriøse, lite overbevisende tegneserier. Bortsett fra at Homer Simpson er en nyansestøtte ved siden av de fleste av de sprudlende idiotene til «Ella McCay».
Det er i hvert fall Ella, det nærmeste filmen kommer en ekte, sympatisk person, takket være en karismatisk opptreden fra den strålende briten Emma Mackey.
Historien hennes derimot…
Hun er den 34 år gamle løytnantguvernøren i en ikke navngitt stat som har tilbrakt livet sitt i den grønne hovedstaden.
Selv om hun er søt og idealistisk, kan du nesten ikke tro at Ella er en mektig politiker på vei oppover. Hun får Zohran til å se ut som Churchill.
Når sjefen hennes, guvernør Bill Moore (en mildt faderlig Albert Brooks), får en stilling i Obama-administrasjonen, går Ella uventet opp til toppjobben. Hun er en ung Kathy Hochul, bare uten #MeToo-boosten oppover stigen.
Det ville være et godt premiss for en som Aaron Sorkin, som skriver med stor kunnskap om politikkens indre virkemåte.
Hollywood lager ikke overraskende mange guvernørfilmer. Så, litt faktisk innsikt i denne spesifikke verden ville være fint. Brooks’ halvforsøk med vitser om særegenhetene ved pengeinnsamling, men de faller pladask.
Den detaljerte regissøren fordummer det, og gir Ella et hjemmeliv midt i sesongen for å tette sprekkene. Hun har vært fremmedgjort fra sin kvinnelige far, Eddie (Woody Harrelson, gjør sin greie), i 13 år, og ble oppvokst av sin tante Helen (Jamie Lee Curtis) som eier spisesteder etter at moren hennes døde.
De krangler og freaker ut, og så freker de ut og krangler.
Curtis har virkelig gått i bevegelse siden «Everything Everywhere All At Once.» Her oppfører «Freakier Friday»-skuespillerinnen seg som om hun er i en Broadway-musikal. Hun roper overdrevet og slår med armene som Tarzans baker en gryte.
Noe av det glassknusende volumet er i manuset. Det er en klisjéscene der Helen og Ella skriker for å frigjøre sine innestengte frustrasjoner.
Høres bra ut. Synd at jeg ropte i en kinosal ville vekke massepanikk.
Ellas lillebror Casey (Spike Fearn) jobber med datamaskiner og er ensom. Han møter en jente som heter Susan (Ayo Edebiri), og blir da mindre ensom. Hvorfor skal vi bry oss? Slår meg.
Den unge regjeringen har også en frekk kjæreste som heter Ryan (Jack Lowden) som tanten hennes misliker og hvis upålitelighet blir til ekkelhet. En dum feil gjort av Ella som involverer hennes skjønnhet og «feilaktig bruk av statlig eiendom» truer med å ødelegge hennes dager gamle guvernørskap.
Den shredderverdige vrien er når seeren gir totalt opp handlingen.
Den benhårede nåtiden brytes opp av forutsigbare scener fra Ellas frekke fortid: Tragedien med morens bortgang og tenåringsopprøret hennes med å snike Ryan inn på soverommet hennes.
All denne saften er scoret av Hans Zimmer med den bittersøte orkestermusikken til en gutt ved navn Billy som syklet rundt en blindvei i 1998.
Bortsett fra lysende Mackey, er filmens frelsende nåde Julie Kavner som Ellas sekretær – og filmens forteller – Estelle.
Kavner har laget en rekke filmer gjennom årene, men er mest kjent for sine TV-roller: Brenda på «Rhoda» og stemmen til Marge på «The Simpsons». Tro meg, hun bor husleiefritt i hodet ditt.
Kavner legemliggjør helt og holdent en inderlig Brooksian-rarhet, som Holly Hunter som vane hulker i «Broadcast News». Du kjøper hennes bisarre oppførsel, ingen spørsmål.
Bortsett fra en kjent og elsket Brooks-spiller og en smart kvinnelig hovedperson hvis stressende personlige liv kommer i veien for hennes krevende karriere, er det vanskelig å skille ut «As Good As It Gets»-regissøren her.
«Ella McCay» er som om «Welcome to Mooseport» hadde den frekkelse å be deg om å gråte.
