filmanmeldelse
HA-CHAN, RISTE BØFTEN DIN!
Spilletid: 122 minutter. Ikke vurdert ennå.
PARK CITY, Utah — Etter ektemannens altfor tidlige død, er Ha-chan knapt en skygge av hennes gamle sprudlende og livsglade jeg.
På samme måte føles Sundance Film Festival, i programmeringen av en så underholdende, levende, oppløftende og sikkert sprø film på dag 1, som om den har hatt et personlighetsskifte – til det bedre.
I det siste har de gode tingene oppe i fjellet kommet på dag 3 eller 4. Noen år har Uber-flyplassen min klart det.
Men «Ha-chan, Shake Your Booty!», en delirisk perle fra manusforfatter-regissør Josef Kubota Wladyka om en japansk kvinne i midten av førtiårene hvis andrespråk er dans, har alt: store latter, gripende, en tåre eller to, «Dirty Dancing»-hyllest og noen virkelige vendinger.
Seriøse indie-filmfestivalgjengere har en tendens til ikke å være «dansende i midtganger»-typer, men du kunne se at dette glamourøse publikumet ønsket å kaste av seg disse parkasene.
Som Ha-chan, eller Haru, blir Rinko Kikuchi dukket opp som en disco-gudinne, med håret i lekne Little Orphan Annie-krøller og Robins eggeblå mascara smurt på øyelokkene.
Hun er snill og sjenert helt til hun setter en LP på platespilleren og begynner å svirre og tulle med mannen sin – omtrent som Jennifer Grey’s Baby, når jeg tenker på det.
Ha-chan hennes er så elskelig som den blir, selv når hun gjør noen veldig dårlige, moralsk tvilsomme ting.
Ha-chan konkurrerer i dansekonkurranser med sin meksikanske ektemann Luis (Alejandro Edda). Og selv om de bor i Tokyo, peker de sexy stilene vestover: rumba, tango, paso doble.
Ved en hendelse – urealistisk skutt som «Dance at the Gym» fra «West Side Story» – faller Luis plutselig død. Knust låser Ha-chan seg inne i det disco-fremkallende huset sitt og slutter å se søsteren Yuki og den nymfomane New York-venninnen Hiromi.
Ni måneder senere drar den «Mamma Mia!»-lignende duoen endelig Ha-chan tilbake til det lokale dansestudioet sitt, der en fersk lærer ved navn Fedir har tatt over. Fedir (Alberto Guerra), de fniser, var på «Dancing With the Stars».
Enken har sultne øyne, og plutselig er vi på «How Ha-Chan Got Her Groove Back».
Men det er mer kreativitet her enn bare romba-ing til en rom-com-rubrikk.
Luis omfavner japansk åndelighet, og holder seg rundt som et rampete spøkelse i form av en gigantisk plysj-pyling, som et overjordisk vesen ute av «Spirited Away».
Det er flere gledelige firmanummer. Den ene er en koreografert gatekamp om «Be My Baby» av Ronettes som er både en skrap og en flashmob. Men viktig er at sekvensene ikke er for glatte. Ha-chan er ikke ment å være en proff. Mer enn en gang tenkte jeg på Toni Collette som jammet til ABBA i «Muriel’s Wedding», om ikke fullt så patetisk.
Og det er utpreget uromantiske deler av filmen – store løgner blir fortalt, sjalusi raseri blir fløyet inn, utradisjonelle seksuelle tilbøyeligheter hopper inn, kriminell aktivitet går ned – som alt kombineres til en historie så herlig uvanlig.
Hvis «Ha-chan» lider av noe, er det det gamle ordtaket «all underholdning kan tape 15 minutter». «Ha-chan» kunne ha brukt litt skjæring. Likevel holder Wladyka filmen livlig med en gnistrende estetikk og en teft for musikalsk historiefortelling.
Ved den publikumsbehagelige avslutningen lever filmen opp til hitlåten fra en av dens klare filminspirasjoner: «(I’ve Had) The Time of My Life.
