Teateranmeldelse
SIGØYNER
Tre timer, med en pause. På Majestic Theatre,
245 W. 44th St.
«Gypsy» er, etter manges vurdering – inkludert meg – den største musikalen som noen gang er skrevet.
Men du ville ikke vite det fra den langsomme og ustødige vekkelsen med Audra McDonald i hovedrollen som åpnet torsdag på Majestic Theatre.
Den typisk amerikanske historien om å kjøre og bevege seg fra sted til sted mens du skraper forbi med en drøm om stjernestatus, driver ikke eller beveger seg tilfredsstillende. Med stopp-start-retning fra George C. Wolfe, går den sjette Broadway-produksjonen av Jule Styne, Stephen Sondheim og Arthur Laurents’ musikal tidlig tom for bensin.
McDonald spiller Mama Rose – aka Rose Hovick, den virkelige overbærende scenemoren til den berømte stripperen Gypsy Rose Lee. Når det gjelder Broadway-roller, har delen ingen jevnaldrende. Hun har blitt overtatt av Ethel Merman, Angela Lansbury, Tyne Daly, Bernadette Peters og Patti LuPone. Ikke for shabby.
McDonald slutter seg til deres respekterte rekker og gjør Rose til sin egen, slik forgjengerne alle gjorde, med en gjennomtenkt skildring. I oppførsel er mammaen hennes uvanlig myk og sårbar, med øyne som veller opp lenge før den klimaksiske finalen, «Rose’s Turn».
Hun er mindre aggressiv eller slem enn hun er panisk, snakker lynraskt i en nesten mumling mens hun surrer rundt på scenen og lokker for å få døtrene sine videre. Skuespillerinnen går for kanskje halvparten av den bitende latteren som er tilgjengelig for henne. For en karakter som i manuset beskrives som ikke hyggelig, er McDonalds tolkning, vel, fryktelig fin. En rose uten torner.
Noe som bringer meg til sangen hennes. Skuespillerens silkemyke sopran har blitt feiret i flere tiår. Hun har vunnet seks Tonys. Og stemmen hennes er like vakker som alltid her – dessverre, ofte på sanger som rett og slett ikke må være pene for å oppfylle deres dramatiske formål: det rå ønsket om å lykkes i en tøff verden.
Inntil «Rose’s Turn», der hun kraftig gråter og rister når Rose bryter sammen, har numrene hennes som «Some People» og «Everything’s Coming Up Roses» en tendens til å flyte beroligende. I «Gypsy» er det ensbetydende med en parkeringsbrems. Se for deg en annen Styne-låt, «Don’t Rain On My Parade», som blir sunget som «Casta Diva», så får du en ide.
Roses tur begynner på vaudeville-kretsen i Seattle mens hun reiser rundt i landet med småjentene sine, Baby June, stjernen, og Louise, en saktmodig bakgrunnssanger, som streber etter å få sitt store gjennombrudd i showbiz.
Desperat som mamma Rose er, er hun ikke så talentfull. Hun får barna til å gjøre variasjoner av de samme søte bondedansene om og om igjen som hun finner på i drømmer.
Jerome Robbins’ ikoniske overgang, der barna blir tenåringer, har blitt intet mindre enn ødelagt av Wolfe og koreografen Camille A. Brown. Jeg sier enten gjør det eller topp det. Mellomgrunnen er dødelig. Men det er ingen spennende iscenesettelse eller dans å finne noe sted hele natten.
De finner sted på Santo Loquastos små, triste sett som blir slukt av scenen som en majestetisk drage.
Nå eldre og kalt Dainty June, spilles den sprudlende jenta av den fabelaktige Jordan Tyson, som bringer en bølge av energi og friskhet til en ellers treg start. Ansiktsuttrykket hennes er et vidunder, og hun er den morsomste juni jeg noen gang har sett.
Rose møter Herbie, en søt omreisende selger som blir jentenes agent og morens beleirede kjæreste. Danny Burstein lager en passiv skjønnhet, og lar McDonald styre til han brått roper på noen. Paret har en varm kjemi sammen uansett hvor de går.
Joy Woods er i mellomtiden tenåringen Louise, som til slutt blir sigøyner. Skuespillerinnen går på overbevisende måte fra en stiv veggblomst til en supersikker burleskstjerne i verdensklasse.
Imidlertid har det berømte nummeret der den normalt slående snuoperasjonen skjer, «The Strip», blitt iscenesatt med en uforsiktig luft av likegyldighet og har dårlig tempo. Det mangler tyngde og formål. Fordi det foregår bak en forvillet forbipasserende — en sjeldent brukt landgang foran orkestergraven — er publikum for langt unna til å limes.
Før «Rose’s Turn» går kveldens største applaus til «You Gotta Get A Gimmick», det morsomme nummeret der tre erfarne strippere lærer Louise tauene («If you wanna bump it, bump it with a trompet!»).
Lesli Margherita, Lili Thomas og Mylinda Hull er veldig morsomme som de eksentriske danserne. Men de fremfører delene så enormt at de er ute av hånden med resten av showet, som har blitt frustrerende nedslått og aldri legger seg på en annen konsekvent tone enn kjedelig.
Bedre råd til neste gang ville være: Du må få en annen regissør.
