Kanskje var det slik på begynnelsen av 70-tallet, i de årene umiddelbart etter det første mesterskapet da Knicks fortsatt var veldig gode – gode nok til å vinne en andre tittel i 1973, tre år etter den første – men var ikke på langt nær så dominerende som de hadde vært i 1970.
Kanskje i for eksempel 1972, da Knicks slet seg frem til «bare» 48 seire, gikk fansen deres nervøst mens de så (eller for det meste, lyttet) med. Kanskje tapsrekka på fem kamper de hadde fra 4. til 14. januar det året gjorde folk så kvalm at de erklærte: «Det var det! Jeg kan ikke se på [or listen to] dem lenger!»
Kanskje var det slik i 1994 også, da Knicks tapte fire på rad og spilte dårlig nok til at Pat Riley planla en avstikker til Reno mellom kampene i Phoenix og Sacramento for å ta tankene bort fra det faktum at de var relativt fotgjengere 36-19. Fansen ble mer oppgitte for hver time – og begynte deretter å føle seg ubønnhørlig skuddsikker da Knicks fortsatte å rasle med 15 strake seire.
Kanskje ting var like manisk-depressive da som de er nå.
