Klinisk psykolog, foreleser og forfatter Dr. Jordan Peterson vender sin innsiktsfulle analyse til Bibelen for sin siste bok.
I «We Who Wrestle with God: Perceptions of the Divine», 19. november, argumenterer han for at historiene i den hellige boken kan hjelpe hvem som helst gjennom livet, uavhengig av deres religiøse synspunkt.
«Hvis du ikke kan se visdommen [in the Bible]du har ikke tenkt på din egen elendighet … Det er det du må forstå: bøkene handler om deg,» fortalte han The Posts Rikki Schlott i et eksklusivt intervju.
Her forklarer han hvordan unge mennesker kan skape orden i det moderne livs kaos, med veiledning fra den religiøse teksten:
Denne boken er en imponerende bok. Hvor lang tid tok det å skrive det?
Det er vanskelig å si. Jeg begynte sannsynligvis å jobbe med det, på noen måter, da jeg var 13. Så hvor lenge er det – 50 år?
Nå, når satte jeg penn på papir? For akkurat denne boken var det etter utgivelsen av den siste [in 2021]men jeg skrev tre samtidig.
En god del av det var konsekvensen av å turnere og forelese, fordi jeg brukte forelesningene til å utvikle ideene, og noen ganger tok jeg dem opp og brukte transkripsjonen som mal for et kapittel. Den er radikalt omskrevet fordi en forelesning og en bok er veldig forskjellige, men det tok tre år.
Du har en bemerkelsesverdig evne til å få unge mennesker til å begeistre over ting som kanskje ikke er sexy for dem ved første øyekast, som å re opp sengen din. Hvordan får du ungdommene styrket av et tema som alvorlig som religion?
Vi har en identitetskrise i kulturen vår. Åpenbart er kulturkrigen en identitetskrise. Og vel, dette er en bok om identitet.
Det handler om det guddommeliges identitet og dets forhold til menn og kvinner og kultur.
Grunnen til at jeg sier, red opp sengen din er, vel, du kan nok gjøre det. Kanskje livet ditt er kaos, bare helvete, som israelitter i ørkenen, og du vet ikke hvor du skal begynne. Vel, du kan organisere sokkeskuffen din og lage sengen din. Det er et symbolsk tilbud om morgenen.
Jeg vet at dette høres latterlig ut, men det er fortsatt sant: Det er en gjenskaping av åpningsscenen i 1. Mosebok der Gud skaper orden i kaos. Det er det du er kalt til å gjøre, fordi du er skapt i Guds bilde. Lag litt orden på kaoset.
Jeg argumenterer i boken – og det er en veldig spennende ting å vite – at den mest eventyrlige veien videre, som også er den mest meningsfulle veien videre, er den som innebærer frivillig å bære maksimalt ansvar. Det er symbolet på korset, forresten.
Uten ansvar ville det ikke vært eventyr. Det er ingenting på spill. Og hvis det ikke er noe på spill, er det ingen mening. Så dette er en invitasjon til eventyr.
Det er også en oppfordring til de dypeste lag av minne. Platon og Sokrates mente at all læring var å huske. Vel, det er sannhet i det. Det er å huske hvem du er.
Du er Abraham. Du er Moses. Du er Sarah. Du er Adam. Du er Noah. Hvem andre skulle disse historiene handlet om?
Jeg tror at hvis du levde livet ditt, ville du vært alle de karakterene. Alle disse tingene ville skje med deg, fordi alle går gjennom en tid med stormer, alle bor i Babelstårnet, alle begår stolthetens synd.
Nå har alle en oppfordring til eventyr. Alle bør stå opp mot tyranni og slaveri. Alt dette er en del av den menneskelige opplevelsen, og så jeg forklarer det til deg.
Tror du mangel på åndelig forankring er delvis ansvarlig for epidemien av angst og depresjon i samfunnet vårt?
Det hele er mangel på åndelig forankring. Det er som om folk har falt for de overmodige teknologene [in Silicon Valley] — det er akkurat det som skjer i Babelstårnet. I den historien utsetter alle og ingen kan kommunisere.
Vel, ja, åpenbart – vi kan ikke engang bli enige om hva en mann eller kvinne er. Ord har mistet referansen. Det er en indikasjon på at du er i et Babelstårn. Vil det føre til elendighet? Definitivt.
Hva er veien ut? Vel, vi har snakket om det. Du må kjenne historiene. De orienterer deg. For hvis du sier «Gud er død», i Nietzsches terminologi, kollapser den samlende etos, og verden blir meningsløs. Det som skjer er at verden blir til helvete, og helvete er preget av lidelse.
Vel, hva er motgiften mot dødelig lidelse? Det er et flott spørsmål. Det er det de bibelske historiene handler om.
Unge menn har blitt demoralisert, og unge kvinner har blitt fristet nedover hagestien, og veien ut av deres selvbevisste elendighet er å ta ansvar.
Uten det ansvaret ville det ikke vært et eventyr. Det er ingenting på spill. Og hvis det ikke er noe på spill, er det ingen mening.
Du kan degenerere til din infantile selvtilfredsstillelse, men … hvis det er hver i henhold til deres behov, er det så patetisk. Det er som, hvem er du? Du er bare et bunnløst forbruk.
Vel, ikke rart du er feit og elendig. Du vet, det er forferdelig. Det er en forferdelig utsikt.
Hva slags holdning håper du at en religiøs skeptiker, agnostiker eller ateist kan nærme seg boken din med?
Se, når du leser prøver du å skille agnene fra hveten. Det er det en kritisk leser gjør. En kritisk leser finner ikke noe som plager dem og kaster så boken.
Lesing er etterforskning. Det er slik man nærmer seg en tekst. Du samler det som er relevant og nyttig, og du forkaster resten og bruker ditt kritiske skjønn. Hvis du er fornuftig, gjør du det bra, fordi du sikter oppover, og du vil lære.
Dere er alle karakterene i historien. Det er det du må forstå: Bøkene handler om deg.
Men selv om vi tar det motsatte påstanden: Det handler ikke om deg. Vel, hvem handler det om? Selv om du er ateistisk, la oss bare si at mennesker skrev boken. Ok, vel, da handler det om oss – og det betyr at det handler om deg.
Det er en ganske skremmende erkjennelse.
