Her er saken:
Du vil føle slik du følte i mai i fjor, da Knicks var avtale-TV tre, fire kvelder i uken. Du savner de dagene da du ville gjøre spillet ditt klart ved lunsjtid, teller utålmodig minuttene ned til tipset slik at du kan fortelle Joel Embiid hva du egentlig synes om ham, eller Tyrese Haliburton.
For det meste, slik at du kan gi din fulle støtte til å hjelpe til med å dytte Knicks gjennom en 2½-timers tur til gjennom et helveteslandskap for basketball. Den såre halsen du våknet med neste morgen var en skatt du var villig til å betale. Knicks spilte 13 sluttspillkamper i fjor vår, og hver av dem slo deg.
Og nå spør du deg selv: «Er dette alt som er?»
Du har tidlig-sesongens blues og tidlig-sesongen blahs. Noe av det er fordi du ser på et team akkurat nå som ser mye annerledes ut enn det du var så villig til – ivrig, til og med – til å hoppe på en metaforisk håndgranat i april og mai. Du finner deg selv å sjekke ut Timberwolves-boksresultatene, noe som aldri var en del av morgenrutinen din, sammen med kryssordet, Wordle og Immaculate Grid.
Du ser Thunder ut til en 7-0-start uten ett minutt ennå fra Isaiah Hartenstein (si navnet lavt, respektfullt), fortsatt ute med en håndskade. Kanskje du til og med sukker vemodig mens du ser RJ Barrett nordpå, og tar enda et skritt fremover i år seks.
Og kanskje er det rekorden. Knicks er 3-3. Det føles omtrent riktig, havnivå. Vanskelig å bli for begeistret. Vanskelig å bli for sint. Vanskelig å få … opparbeidet.
Det vil skje, skjønt.
Det vil det. Se, hvis du sjekker inn her regelmessig for å få tak i Knicks, så husker du at jeg skrev dette dagen før Knicks åpnet sesongen i Boston for et par uker siden: «Hvis vi når 13. november og Knicks bringer en rekord som 4-6 – eller enda verre – med dem til Garden for å møte Bulls, vet at det er mulig.»
Det er sannsynligvis verdt å huske på at fjorårets Knicks-lag – den elskede gjengen som Knicks-fans bare ropte på skulle ha et banner hevet for dem etter deres inspirerende shorthanded-løp i fjor vår – hadde 2-4 etter seks kamper. Den beste seks-kampstarten Knicks noen gang har hatt på fem år under Tom Thibodeau er 5-1 – og det var for tre år siden, da de endte 37-45 og ute av pengene.
Thibodeau-teamene bruker tid på å jelle. Thibodeau-lag bruker tid på å finne seg selv. De slår vanligvis til rett rundt nyttår, og det ville bare være fornuftig at dette laget vil ta litt tid å finne seg selv med Mikal Bridges og Karl-Anthony Towns som fortsatt integrerer spillene sine i Knicks’ kompliserte stoff.
Men her er saken.
De spiller allerede angrep på et ekstremt høyt nivå – i tillegg til at Knicks noen gang har spilt under Thibodeau på den enden av gulvet. De er tredje i ligaen i offensiv effektivitet bak Boston og Cleveland (sammenlagt 15-1), topper med 3 poeng prosent, femte totalt. De består også øyetesten: Starterne er fem svært dyktige spillere som allerede passer godt sammen, bare seks kamper inne.
Forsvaret deres … vel, det er noe annet. Men en av de årlige tradisjonene til Thibodeaus Knicks-team er den utvidede prosessen som gjør Thibs’ defensive visjon til handling. Fjorårets lag ga fra seg 146 poeng til Milwaukee den 5. desember, den 20. kampen, og 140 den 30. desember, kamp 32; fra da av var det 16 forskjellige kamper der de holdt motstandere under 100.
«Når du ikke skyter bra, vil du gjerne stole på forsvaret ditt,» sa Thibodeau etter at Knicks tapte mot Rockets mandag, og fornyet et tema han har falt tilbake på gang etter gang i sin tid her.
Det er vanskelig å tro at det ikke vil skje. Innen Knicks kommer hjem på fredag, vil de ha spilt fem av syv borte fra Garden. Hvis de kan slå den gamle vennen Trae Young og Hawks på onsdag i Atlanta, kommer de hjem med en rekord på 4-3, med så mye sesong igjen å spille. Selv om det er 3-4: Mye tid mellom her og april.
Og det er den vanskeligste delen. Det er umulig å gjenskape sizzle – og innsatsen – fra mai i november, desember, januar. Det er det bare. Så elektrisk som Citi Field var i oktober, kommer det til å bli mange kjølige netter neste april og mai, uansett hvem som er på laget, når Mets-fansen vil spørre seg selv: Vi kunne ikke ha sett dette på TV?
Knicks er 3-3. De lærer hverandre fortsatt. De finner fortsatt ut av ting. De første 10 spillene er en bjørn. De kommer til å klare seg.