Vi vet med sikkerhet at det ikke finnes noen garantier. Knicks-fans med et minne som er lenge nok til å koble seg til sesongen 1992-93 forstår dette bedre enn noen andre. Hvis du siler gjennom hvert av de 52 lagene som har forsøkt å vinne franchisens tredje mesterskap, er det det som holder seg mest permanent og mest fremtredende i den kollektive skaren.
Ja, 1993-94 og 1998-99-lagene avanserte lenger enn det ene gjorde, og tok seg hele veien til NBA-finalen. Og det ’94-laget tok en 3-2-ledelse tilbake til Houston, og var forbannet nær ved å få det gjort i kamp 6.
Men det var det 1992-93-laget som var i den beste posisjonen til å vinne tittelen av alle de som har kommet etter 1972-73. Det laget vant 60 kamper, tre mer enn Jordan Bulls, og slo Bulls tre av fire det året. Det laget gjorde mange ting bra, hadde Patrick Ewing på toppen av sine krefter, fikk Doc Rivers til å kjøre showet på banen og Pat Riley gjorde det samme på benken.
Men det lagets enestående superkraft var denne:
