«Vi har alle en ide om hva som utgjør en kult,» skriver forfatteren Jane Borden i «kulter som oss – Why Doomsday Thinking driver America» (One Signal Publisher). “Ordet kult trylle frem et mentalt bilde: en gruppe vakre unge mennesker som danser translign i solen, sannsynligvis håpefulle skuespillere i Los Angeles som tok en feil sving på stranden og landet i en orgie. ”
Men det bildet kunne ikke være lenger fra sannheten og i «kulter som oss» Borden-diagrammer ikke bare den grumsete historien til kultideologier i Amerika, men hvordan landet forblir en grobunn for kultlignende tenkning.
«Det informerer våre antagelser om amerikansk identitet og vår forståelse av det uforanderlige jeget,» skriver hun. «Det undergir hver stemme, kjøp, fordommer og postia-innlegg. Som fisk som ikke kjenner vann, svømmer vi gjennom det uten anerkjennelse.»
Helt siden pilegrimsfedrene ankom Mayflower i 1620 med nesten kultiske puritanske tro, har nasjonen vært utsatt for kultideologier.
«Men deres puritanske dommedags tro gikk ikke bort; de ble amerikansk kultur,» sier hun.
Og som Borden forklarer, har betydningen av ‘kult’ skiftet fra den opprinnelige latin, kultus (som betyr enhver religion eller religiøs praksis), til noe mer nedsettende, ta inn fanatikere, entusiaster og imposters. «I dag,» legger Borden til, «kult bærer sterke valenser av bedrag, overgrep og karlatanisme. ”
Men på grunn av den første endringen og, argumenterer Borden, en nasjon som er moden for indoktrinering, er ikke-tradisjonelle grupper en gang behandlet med mistanke, som de kristne forskerne og Jehovas vitner, nå etablert og institusjonaliserte religioner.
Og med den anerkjennelsen kommer mange fordeler.
«Hvis de kan sikre kirkestatus, ber vi ikke engang om skatter,» legger hun til.
Vi kjenner alle de beryktede kultene i vår tid, som Manson -familien og David Koreshs gren Davidians, men i dag vokser antallet kultlignende grupper i USA eksponentielt og Borden anslår at det nå er rundt 10.000 slike organisasjoner over hele landet.
Faktisk kan de nå bli sett på som integrerte deler av vår nasjonale psyke i stedet for enkle avvik. «Destruktive kulter og ekstreme trossystemer er selvfølgelig ikke unike for Amerika,» legger Borden til. «Men amerikanere tåler dem absolutt mer.»
Uansett hva gruppen, kulter deler lignende egenskaper; En demagoge ved roret, forestillinger om eksepsjonalisme, og, alltid, et «dommedag» sluttspill.
De prøver også å pitre medlemmer mot en antatt motstander, uavhengig av noen trussel som er utgitt.
«Når kultledere, con -kunstnere, grifters, demagoger, diktatorer, hjemmemisbrukere eller andre egoistiske dillweeds ønsker å manipulere eller utnytte andre, alt de trenger å gjøre er å heve spekteret til en utenforstående fiende,» skriver Borden.
«Enhver vil gjøre det, det spiller ingen rolle hva.»
Noen av casestudiene Borden undersøker i ‘kulter som oss’ Verge på det latterlige.
Ta Arthur Bell, leder for Californias menneskehet for United Cult på 1930 -tallet som overbeviste 14.000 medlemmer om å skille seg ut med kontantene sine, slik at han kunne ta kampen mot den konspiratoriske nettet av ‘skjulte herskere’ som, hevdet han, var ansvarlig for alle verdens sykdommer, fra kriger til hungersnød og til og med den store depresjonen.
Som de fleste kulter, var Bells salgstone basert på en konspirasjonsteori der fienden er «ufattelig mektig» og at bare han, med støtte fra medlemmene, kunne gjøre noe med det.
Som Borden forklarer, er det et vanlig tema. «Kulter og konspirasjonsteorier kysser søskenbarn: de deler DNA, ser ofte like ut og gifter seg noen ganger,» sier hun.
Men det er denne oppfordringen til å gjøre opprør mot eliter som retter seg mot hverdagslige folk som har vært rally av demagoger siden nasjonenes morgen – og vil fortsette å være, sier Borden. «Fordi denne frykten er dypt inngrodd i oss, er de ofte ansatt for å manipulere oss,» skriver hun.
For kultledere er det personlig gevinst som driver rekrutteringskampanjer. «Velgerfølelser er alt som betyr noe for en demagoge, som stokker frykter, bøyer sannheten eller direkte løgner og bygger fanatiske følger i stedet for plattformer,» legger Borden til.
Problemet er det utbredte og ukontrollerte bedraget involvert.
«Problemet er korttrikset, ikke ideologiene selv,» avslutter Borden.
«OK, noen ganger er ideologiene problematiske.»
