Macaulay Culkin ville bare være hjemme alene.
Skuespilleren, 45, avslørte hvorfor han bestemte seg for å gå bort fra skuespillet i 1994 etter å ha spilt hovedrollen i ferieklassikeren «Home Alone» i 1990 og oppfølgeren fra 1992, «Home Alone 2: Lost in New York».
«Det jeg ønsket var å være sammen med folk på min egen alder. Du må huske: mye av det jeg gjorde da jeg var barn … jeg driver ikke med ensembler. Det er meg,» delte Culkin mens han dukket opp på Mythical Kitchen.
«Du vil se «Home Alone» og jeg sier: «Herregud, jeg er i «Castaway», bortsett fra at han hadde en volleyball å snakke med,» fortsatte han og refererte til Tom Hanks-filmen fra 2000 som så karakteren hans leve på en øde øy etter en flyulykke.
«Folk vil si: ‘Å, hvordan var det å jobbe med Joe Pesci?’ Jeg tenker: «Har du sett filmen?» Vi gjør kanskje to scener sammen. Og så meg, i et hus, for meg selv, nesten alene hjemme,» spøkte Culkin.
I 1994 ledet barnestjernen familiekomedien «Richie Rich», om en gutt som har alt i verden bortsett fra venner.
Etterpå fikk Culkin lyst til en mer normal livsstil.
«Jeg ønsket å gå ut og jeg ville date jenter, og jeg ønsket å henge med folk på min egen alder. Jeg ville, du vet, gå på en fest,» sa han detaljert. «Jeg ønsket å gjøre slike ting. Jeg kan ikke fortelle deg hvor mange bar mitzvaer jeg gikk glipp av.»
Culkin sammenlignet berømmelse med tannkrem, og erklærte at «du kan ikke slå av klokken, du kan ikke legge tannkremen tilbake i tuben.»
«For meg skjedde det liksom bare,» forklarte han. «Jeg gjorde egentlig ikke mye med å rykke i ermet til foreldrene mine og sa: «Mamma, pappa, jeg vil bli berømt. Jeg vil lage film.» Jeg begynte på en måte å gjøre det, og jeg var god på det, og jeg fortsatte å booke det.»
Culkin falt rett og slett inn i skuespillet ved en feiltakelse. På den tiden tok faren hans, Kit Culkin, sin eldre bror og søster for å få hodeskudd.
«Og mamma ville bare ha en pause og sa: «Ta med deg Mac.» Ut av porten — Min første audition var akkurat som, booket, booket, booket,» husket han. «Det er morsomt, dette er en arbeidslinje – jeg fant den ikke. Den fant meg. Det var litt derfor jeg kom tilbake til den.»
Sammen med Culkin, Kit, 81, og Patricia Brentrup, deler også barna Kieran, Rory, Dakota (som døde 29 i 2008), Quinn, Shane, Christian og Jennifer.
Etter pausen hans, returnerte «My Girl»-stjernen til å spille med 2003s «Party Monster».
I mellomtiden, i november, åpnet Culkin opp om å se tilbake på rollen som Kevin McCallister i en «Home Alone»-oppfølger.
«Jeg hadde på en måte denne ideen,» sa stjernen under sin A Nostalgic Night with Macaulay Culkin-turné, per People.
«Jeg er enten enkemann eller skilt. Jeg oppdrar et barn og alt det der. Jeg jobber veldig hardt og følger egentlig ikke med nok, og ungen blir på en måte irritert på meg og så blir jeg utestengt.»
Culkins sønn på skjermen «vil ikke slippe meg inn.»
I stedet for å ha røvere som Harry (Pesci) og Marv (Daniel Stern), er Kevins egen sønn «den som setter feller for meg.»
«Jeg ville ikke være helt allergisk mot det,» fortsatte Culkin. – Det må være helt riktig.
Tobarnsfaren tilsto også at han og forlovede Brenda Songs sønner, Dakota, 4, og Carson, 3, ikke kjenner ham igjen fra filmen.
«De aner ikke at jeg er Kevin,» ertet Culkin.
Under showet delte «The Good Son»-skuespilleren noen hemmeligheter bak kulissene fra opptak.
Det viser seg at Culkin fortsatt har et arr fra da Pesci (82) bet fingeren.
«Han bet meg under øving,» mimret han. «Han sa,» Jeg er [going to bite] disse fingrene av én om gangen,’ og så sank tennene inn i fingeren min,» sa Culkin om den aktuelle scenen. «Jeg var som ‘Ahhh!’ Du burde ha sett ansiktet hans fordi han visste at han bet en niåring. En ni år gammel kollega.»
Som spøk med at han burde ha fått «HR involvert», bemerket Culkin at Pesci ba om unnskyldning.
«Jeg tenkte «Å ja, bare ikke gjør det igjen,» beskrev han. «Så ja, det satte faktisk spor. Det er 35 år senere, jeg har fortsatt denne lille divoten der. Han ga meg en suvenir. Det er en fin historie å fornøye dere med. Det er verdt det nå, men den gang var det akkurat sånn: «Hvem er denne slyngen?»
