KJÆRE ABBY: Min mann og jeg har fire barn, hvorav to har medfødte helseproblemer vi har håndtert. Ett barn lever et «normalt» liv og er et spenstig lite barn. Vårt andre barn kan bli mer påvirket på veien, og vi fortsetter å søke svar. Hvis folk spør hvordan en av dem har det, er vi åpne for å dele. Avhengig av hvor nær vi er familie eller venner, kan vi dele litt mer eller litt færre av detaljene. Det er en tilnærming som har fungert, og til gjengjeld får vi stort sett støttende tilbakemeldinger.
Problemet er at min svigerfar alltid har en kommentar å komme med. Jeg er sikker på at han mener det godt, men han har en tendens til å gi svar som «Å, det er nok ingenting», «Vel, hun ser bra ut for meg» eller «En dag vil alt være bak deg.» Det kommer under huden min. Svarene hans avviser enten bekymringene våre, eller de bagatelliserer omfanget av sykdommen, spesielt når det er relatert til de underliggende helseproblemene.
Jeg biter meg alltid i tunga. Med vårt mer påvirkede barn har jeg vært nølende med å dele noe fordi jeg ikke vil høre kommentarene hans. Saken er alvorlig fra det vi vet akkurat nå, og mannen min delte noe av det med foreldrene sine fordi han følte de trengte å vite det. Med ting nå åpent forventer jeg oppfølgingsspørsmål fra dem.
For å forberede meg på flere kommentarer, hvordan kan jeg med respekt fortelle min FIL at de er unødvendige og til tider sårende for oss fordi vi gjør så mye for å ta vare på barna våre? Jeg er redd en av hans neste kommentarer vil være dråpen for meg, og jeg ønsker ikke å reagere respektløst. — ENGSTELIG SVIGGERDATTER
KJÆRE DIL: Svigerfaren din forsøker kanskje å sette et positivt spinn på et vanskelig emne når han bagatelliserer problemene barnet ditt står overfor. Måten å håndtere dette på er å samle tankene dine og ha en ærlig samtale med ham om hvordan det får deg til å føle deg. Hvis du gjør det, er det mindre sannsynlighet for at du eksploderer når du hører hva som kan være hans forsøk på å støtte.
KJÆRE ABBY: Jeg skriver for din hjelp til å bringe oppmerksomhet til et funksjonshemmingsproblem jeg finner uakseptabelt. Jeg er delvis døv. Jeg bruker teksting på TV og på nett. Imidlertid blir jeg stadig mer frustrert over at fjernsyn på offentlige steder som sykehus, legers venterom, restauranter osv. aldri har lukket teksting aktivert. Offentlige plasser er pålagt å ha handikapparkering, så hvorfor kan ikke min funksjonshemming imøtekommes? Jeg håper du kan gjøre disse offentlige stedene oppmerksomme på denne enkle innkvarteringen for hørselshemmede. — CINCINNATI CC ADVOKAT
KJÆRE CC-advokat: I mange regioner og mange bedrifter er det normen å dempe volumet og slå på bildetekstene for komforten for alle. Ofte er TV-praten en uønsket distraksjon, eller i et mer sosialt rom ville det være umulig å høre lyden selv om du ville.
For de som ikke har fått med seg at dette er den praktiske veien å gå, sprer jeg gjerne ordet. I offentlige områder er TV-programmer bedre sett enn hørt!
Dear Abby er skrevet av Abigail Van Buren, også kjent som Jeanne Phillips, og ble grunnlagt av moren hennes, Pauline Phillips. Kontakt Dear Abby på http://www.DearAbby.com eller PO Box 69440, Los Angeles, CA 90069.
