De trange brosteinsgatene i Ystad, en avsidesliggende landsby i Sør-Sverige, ser ut som noe fra en adventskalender.
En 1200-tallskirke ser over bindingsverkshusene og den gotiske arkitekturen «hvis mørke spir tårnet over den middelalderske markedsbyen som en heksehatt», skriver Eliot Stein i sin nye bok, «Custodians of Wonder: Ancient Customs, Profound Traditions , and the Last People Keeping Them Alive» (St. Martin’s Press), ute nå.
Og helt på toppen av kirketårnet, 14 etasjer oppe og kun tilgjengelig via en vaklevoren spiraltrapp, er 74 år gamle Roland Borg, en av verdens siste nattevakter.
Jobben hans, skriver Stein, er å blåse et «hjemsøkende, brølende rop» med et fire fot langt kobberhorn, «forsikre byens 29 000 innbyggere om at alt er bra.»
Han gjentar denne musikalske kunngjøringen «hvert kvarter fra tårnets fire vinduer i en nordøst-sør-og-vest rekkefølge mellom kl. 21.00 og 01.00, akkurat som han har gjort de siste 57 årene.»
Sveriges nattevakt er bare en av de håndfulle «kulturelle vidundere på kanten av forsvinning» som Stein dokumenterer i «Custodians of Wonder».
Han reiser til fjellene i Italia for å se kvinner lage su filindeuen 300 år gammel pastaoppskrift kalt «Guds tråder».
Han besøker en peruansk håndverker som fortsetter å veve «den siste gjenværende Inca-hengebroen ut av gresset». Og han blir venn med utøvere av et eldgammelt afrikansk slaginstrument kalt en balafon som er mer enn 800 år gammelt.
Disse aldrende håndverkerne og falmende skikkene er verdt tiden vår, skriver Stein, fordi de «minner oss på hvor mye det fortsatt er å oppdage».
Det er også noe fascinerende med å se en person gjøre noe «som nesten ingen andre i verden vet hvordan de skal gjøre», skriver Stein. «Det er som å se en hemmelighet.»
Borgs bortgjemte kontorabbor føles definitivt som en hemmelighet, men den er alt annet enn deluxe.
Det er ikke noe bad, kjøkken, sentralvarme eller til og med Wi-Fi. Han har en eneste IKEA-stol, en plug-in-radiator, en TV og DVD-spiller og en tonetelefon for å ringe brannvesenet i nødstilfeller.
Men han har gitt et personlig preg til den lille hytta hans, og dekorert veggene med plakater av Elvis Presley og kunstverk fra barnebarna hans.
Borgs engasjement for posten hans er en merkelig ting. Spesielt i, som Stein bemerker, «en tid med røykvarslere, gatebelysning og videoovervåking.» I en tid hvor teknologi kan se nesten alt, er det bare respekt for tradisjonen som holder Borg i arbeid? Eller tjener han et dypere menneskelig behov?
Uansett grunner, er Borg ikke i det for pengene. Han tjener 137 SEK ($12,55) i timen, godt under landsgjennomsnittet på 193 SEK ($17,70). «Roland regnes som en timeansatt,» skriver Stein. «Det betyr at han ikke har noen ferie og få fordeler.»
Selv om han ikke får betalt i julen, stiller han opp uansett. Borg har til og med skapt sin egen høytidstradisjon, og så på sin velslitte «Lady and the Tramp» DVD alene i tårnet på julaften, med ett øye på lysene i byen nedenfor.
På nyttårsaften «bringer han bomboksen over til det østlige vinduet og sprenger Elvis som festlystne på plassen under nedtelling til midnatt,» skriver Stein.
Nattevakter har eksistert i nesten hele menneskets eksistens, i det minste så lenge «folk først lærte å bli redde for mørket», skriver Stein. I løpet av 900-tallet leide byer og tettsteder over hele Europa inn nattlige voktere for å se etter invaderende fiender, stormer eller branner.
Men i dag har «Europa mange vaktmenn, men svært få faktiske vaktmenn,» skriver Stein.
De eksisterer fortsatt over hele Europa, men ingenting som Ystad, hvis nattevakt står vakt 365 dager i året. «I andre byer er det mer seremonielt,» sa Johannes Thier, lederen av European Guild of Night Watchmen and Tower Guards, til forfatteren. «Men i Ystad er det en jobb.»
Slik har det vært de siste 500 årene, og de siste 103 årene har posten tilhørt en Borg. Roland Borgs bestefar, Fritz, ble nattevakt i 1921, og ullkåpen hans «henger fortsatt i et hjørne av sperrene», skriver Stein.
Tjue år senere tok sønnen til Fritz, Helmer, plass i tårnet. «Min bestefar sa til faren min: ‘Ok, det er på tide at du tar over nå’, så han gjorde det,» sa Borg til forfatteren.
Borg, den yngste av åtte barn, begynte å besøke tårnet da han var bare 5 år. Han så faren sin arbeide, og lærte å blåse riktig i hornet (slik at det alltid skapte den samme karakteristiske tonen), og i noen tilfeller hilste han besøkende som Kong Gustaf VI Adolf, som «ikke kunne tro at en nattevakt fortsatt eksisterte et sted i landet hans», skriver Stein.
Borg overtok stillingen i 1971 etter at Fritz fikk vite at han hadde terminal kreft, men det var ikke en lett overgang. For det første skjønte han at han var livredd for mørket. «Da jeg var sammen med faren min, var vi to, men da jeg var for meg selv, hørte jeg alt knirke og tenkte: ‘Å, hva var det?'» fortalte Borg forfatteren.
Det har lenge gått rykter om at tårnet er hjemsøkt av et spøkelse ved navn Johanna, «den hodeløse datteren til en prest fra 1600-tallet som ble sagt å drive gjennom murene i regnet», skriver Stein.
Bortsett fra det hodeløse spøkelset, har Borg taklet en reell trussel.
I 2000 begynte en mann ved navn Ulf Borgström systematisk å sette opp branner over Sør-Sverige, skriver Stein. Han ble mistenkt for å ha brent mer enn 200 bygninger, og alltid klart å unngå fangst.
I 2003 forsøkte han å brenne ned flere bygninger i Ystad, noe Borg raskt oppdaget og varslet det lokale brannvesenet.
Borgström har blitt arrestert og løslatt flere ganger, og fordi han ofte ble tatt til fange i Ystad (takket være Borgs ørneøyne), har han sverget å brenne den ned til grunnen. «Hevnen er det jeg lever for», skal han ha fortalt svenske journalister bak murene. – Det skal brenne i Ystad. Borg vil vente hvis (eller når) han prøver det.
Bortsett fra den beryktede brannstifteren, sier Borg at han bare har varslet byen om reell fare kanskje 20 ganger. «Når ingenting utenom det vanlige skjer – ofte i årevis – er jobben hans å lene seg ut av vinduet hvert kvarter; flyte en lang, hengende tone i luften; og forsikre folk: ‘Du har det bra’», skriver Stein.
Og det kan til syvende og sist være det virkelige formålet han tjener. Som Stein observerte, selv når temperaturene i Ystad falt under frysepunktet, sprakk byfolket vinduene opp. «De kan ikke sove når de ikke hører det,» ble Stein fortalt. «Det gir oss en spesiell følelse, en trøst. Vi blir vant til det som barn, vi elsker det.»
Borgs sønn, Robert, blir neppe den fjerde generasjonen av familien hans som blir byens nattevakt. «Han jobber som vekter i Landskrona,» sa Borg til forfatteren, med mer enn et snev av skuffelse.
Dette reiser spørsmålet, vil kommunen ansette en annen vaktmann når Borg uunngåelig går av med pensjon, eller erstatte ham med infrarøde kameraer? Det gjenstår å se, men i det minste en julaften til vil Borg være på toppen av Saint Marys spir, se «Lady and the Tramp», lytte til Elvis – og holde ystadianerne trygge mot seriebrannstiftere.
