filmanmeldelse
NOSFERATU
Spilletid: 133 minutter. Rangert R (blodig voldelig innhold, grafisk nakenhet og noe seksuelt innhold). På kino 25. desember.
Pressen elsker å hylle en stjerne som «ugjenkjennelig» når de forvandler seg til en filmrolle.
Med Bill Skarsgård er imidlertid denne berømmelsen ikke bare fortjent, men stadig mer overflødig.
Den 34 år gamle skuespilleren har skåret ut en nisje som en nifs formskifter; en moderne Lon Chaney som ble født med en evne til mareritt. Og, som han mer enn beviser med filmen «Nosferatu», er Skarsgård Hollywoods nye skrekkkonge.
I Robert Eggers’ hudkrypende nyinnspilling inntar utøveren med dyptliggende, nesten demente øyne en rolle som er enda mer ikonisk enn Pennywise the Clown i «It»: Grev Orlok, den vandøde skurken til FW Murnaus banebrytende tause vampyrmesterverk fra 1922 .
Skarsgård, som antar en dyp og foruroligende karpatisk aksent, er forferdelig skummel og uventet forlokkende når han blir det som egentlig er Dracula.
Murnaus geniale svart-hvitt-original var en uautorisert tysk versjon av Bram Stokers roman som endret navn, steder og mindre handlingspunkter for å få gjenklang med Deutschland. (Han ble fortsatt saksøkt.) Men historien, satt i dyster og undertrykkende 1838, er tett opp til OG-blodsugeren.
Og selv om det er nesten en time lenger og med hørbar dialog, forblir «Nosferatu 2024» også fortellerkursen til sin klassiske filmatiske forfar. Eggers, hvis «The Witch» sementerte ham som en visjonær innen skrekksjangeren, er tydeligvis en hengiven fan av Murnaus film. Med rette.
Mest hjemme i mørket omfavner Eggers «Nosferatus» berømte skygger, Orloks lange, spinkle fingre, kvelende rom fra viktoriansk tid, tusenvis av ekle levende rotter og dører som på magisk vis knirker opp av seg selv og oppdaterer det forførende for dagens øyne og ører.
En annen smart rollebesetning er den hjemsøkende Nicholas Hoult som Thomas, en naiv eiendomsmegler som er sendt av sin eksentriske arbeidsgiver Herr Knock (Simon McBurney) til Transylvania for å få en kontrakt signert av en velstående boligkjøper – Orlok.
Han tar farvel med sin kone, Ellen (Lily-Rose Depp), og rir til slottet med hest. Når han først er i skogen, tar Eggers’ talent for å fremkalle primærfrykt ved hjelp av naturen tømmene. Ingen siden «The Blair Witch Project» kan gjøre bladløse kvister så skummelt som Eggers kan.
De nedslåtte landsbyboerne advarer Thomas mot å gå opp til Orloks, og når han først ankommer, er det umiddelbart tydelig hvorfor. Verten hans er en vamp.
Tilbake i Wisborg begynner Ellen å lide av rare staver og anfall mens hun blir tatt vare på av vennene Friedrich (Aaron Taylor-Johnson, tar en bit av rollen) og Anna (Emma Corrin). Og Knock har gått av vippen sin, hugget hodet av kyllinger og bråket og rasert om blod.
Thomas prøver i mellomtiden å drepe Orlok, men snart er den tørste greven last på et skip på vei til Tyskland hvor han vil slippe sin vrede løs.
Noen kan bli skremt av at Eggers legger til litt humor, spesielt fra Willem Dafoe som professor Von Franz – Van Helsing stand-in. Vitsene gir imidlertid balanse til en lengre film som ikke kan kjøre helt på frykt. Jeg vil regne med at det fortsatt kommer inn på omtrent 98 % frykt.
Eggers casting er en skjønnhetshugst. Bloddrenerte gotiske ansikter florerer, som om de alle ble kidnappet fra et cocktailparty med Edgar Allen Poe-tema.
Depp, som freakly kanaliserer Linda Blair som plaget og sengeliggende Ellen, lærte sikkert en ting eller to om de vandøde av faren Johnny Depp, som foruten å spille hovedrollen i «Dark Shadows» og «Sleepy Hollow», har et band som heter Hollywood Vampires.
Noen få skuespillere her har nattvandrere på CV-en. For ikke lenge siden spilte Hoult Draculas beleirede assistent i «Renfield», og Dafoe har en enda tettere forbindelse. Han var grev Orlok – alias Max Schreck – i 2000-tallet «Shadow of the Vampire».
Skarsgård er imidlertid esset. Uten å gå over bord, og aldri være noe mindre enn skremmende, gir han Orlok en rikere karakter enn flaggermus-lignende Schreck var i stand til.
Hans tragiske, om enn urovekkende, sluttscene setter nesten en innsats rett gjennom hjertene våre.