Grand Central Terminal, USAs største jernbaneforbindelse, fortjente en flott amerikansk restaurant. Helt ny Palladino’s Steak & Seafood er det.
Plassen var dessverre mørk etter at en kjøkkenbrann ødela Michael Jordans Steakhouse for syv lange år siden. Gå nå forbi en blå millwork bourbon-bar, og hovedspisestuen på nord- og vestbalkongene kan skilte med utsikt over terminalens bankende, hvelvede forhall. Midt i storheten kan du nesten høre fløyten til det for lengst borte Twentieth Century Limited.
Luksusen med teppebelagte, hvite duker i David Rockwells design med Art Deco-aksenter fremkaller også glamouren fra streamliner-æraen. Banketter og båser, fløyelstrukket i grønt og blått, er så behagelige at du ikke vil forlate.
Huset har vært fullpakket dag og natt siden det åpnet for noen uker siden – bemerkelsesverdig, med tanke på at eieren Joe Palladinos navn er lite kjent i New York, selv om han ble født i Bronx og var politimann i NYPD før han flyttet vestover for å lansere restauranter i Texas og Las Vegas. (Spisestuens blå dekor er ment å gjenspeile hans tidligere kall.)
Menyen til kokken Sam Hazen, tidligere en primus motor i Tao-imperiet, er verdig settingen. Det er et utvalg for noe for alle, fra en søt liten burger på 25 dollar til en ribeye med oliven på 260 dollar.
Hazen ble så mange gode retter at det var vanskelig å holde styr på dem. Alle er fra den klassiske amerikanske steakhouse-stallen, men med nok justeringer til å skille dem fra flokken.
Rekecocktail ($34) serveres på to måter. Det kalde paret tar fyr med Holy Schmitts cocktailsaus; de varme er smørposjerte. De er like saftige. Dover sole goujonettes ($62), lett slått til en gylden sving, setter en elegant vri på fish and chips.
Men det er et steakhouse, og kuttene hadde jeg plassert i ligaen til Daniel Bouluds store La Tete D’Or.
Prime rib skåret på en tralle ved bord er noen ganger mer skue enn en sulten middag vil ha, men Hazens benfrie nummer fra en ranch i Iowa er sakte-stekt og urtebelagt med akkurat nok pepperaktig skorpe til å sette i gang den frodige, underliggende smaken av biff. Servert med klassisk pepperrotsaus, var giganten på $125 mer enn to av oss kunne fullføre.
Den samme omsorgen gikk inn i 24-unse førsteklasses «cowboy»-biff ($112). Kjøttet, perfekt tilberedt middels sjeldne, ble riktig «hvilt» i femten minutter før det ble skåret ut for å fremme absorpsjonen av juice, noe som resulterte i en dyp, mineralrik smak jevnt spredt gjennom hele kuttet. En børsting av smør, pepper og balinesisk havsalt fullførte pakken, og en trio av sauser – tangy, chimichurri og au poivre – var prikken over i-en.
Vår eneste mindre skuffelse var et «steakhouse-brett» på $72, en masete liten tallerken som inkluderte en enslig reke, filet mignon tartare, en glidebryter og marg, ingen av dem blåste oss vekk.
Virkelig søt var en gigantisk kile av syv-lags sjokoladekake ($28), stjernen i dessertutvalget. Det var den sjeldne versjonen av den overarbeidede stiften der lagene faktisk smakte forskjellig fra hverandre, takket være vekslende bånd av mørk, melk og Dulcey (blond) sjokolade – alle dynket i La Colombe-kaffe
Helligdagene er en flott tid å besøke Grand Central selv om du ikke jager etter et tog, og Palladino’s er kronjuvelen i terminalens kulinariske samling som inkluderer det glitrende Grand Brasserie og den historiske Oyster Bar i underetasjen.
Men dette er Palladinos øyeblikk. Nipp til litt bourbon fra baren eller vin fra den store listen, og du kan til og med høre 20th Century Limited for å smake til biffen.
