Jeg har stemme på hjernen.
Det stemmer, det er bare 113 dager til Oscar-utdelingen.
Og i år begynner kappløpet til Oscar-utdelingen å føles som et presidentvalg: frenetisk og uoversiktlig.
Ikke bare er det ingen åpenbar frontløper for beste bilde ennå, med mindre enn to måneder igjen til cutoff, men de fleste gjennomsnittlige seere ville bli hardt presset til å nevne en enkelt kandidat.
Hver gang jeg nevner «Emilia Perez» for smarte, kunstneriske venner, blir jeg blankere enn en 8 ½ x 11.
Jeg elsket «Anora», som vant hovedprisen i Cannes, men hver gang jeg prøver å selge folk på den, begynner jeg å føle med leksikonselgere.
Oscar-utdelingen i 2025 ser ut til å bli en natt med 100 små filmer de fleste aldri vil se.
Det er ingen bueno for seremonien, som har sett rangeringene halveres over et grusomt tiår med snorklipping og uinteresse.
Synd, for i fjor gikk det opp med «Oppenheimer» og «Barbie». Store hits, store stjerner, ekte emosjonell investering fra filmfans.
Denne prissesongen, hinket av Hollywood-streikene i 2023 som forsinket produksjonen og hele prosjekter, er en total omvending fra det.
De fleste forståsegpåere kan knapt bli enige om mer enn noen få filmer som vil bli nominert.
«Anora», «Conclave», «Emila Perez» (med Selena Gomez i hovedrollen), «Dune: Part Two» og «The Brutalist» er ganske sikre spill, men det er fem flere spilleautomater av en eller annen dum grunn.
Tenk på at innen 3. november 2023 hadde vi allerede sett alle de eventuelle beste film-nominerte på enten en festival eller vanlig kino, og det var en generell enighet om hva som ville bli hedret.
Alle visste at «Oppenheimer», som samlet inn nesten 1 milliard dollar, sannsynligvis ville vinne. Og det begynte å bli klart at «Barbie» (1,4 milliarder dollar) ville være med i blandingen.
Seint tilleggsjuggernauter er ikke uvanlige.
«Titanic» kom på kino 19. desember 1997, og «Ringenes Herre: Kongens retur» startet opp 17. desember 2003.
Men ingenting som dem – ikke engang i nærheten – er på vei. Denne gangen er det to mulige storfilmer med fotofinish: «Gladiator II» og «Wicked», begge på kino 22. november.
De som har vært på tidlige visninger av «Gladiator»-oppfølgeren liker det, men forbeholder seg brorparten av ros til Denzel Washington.
Javisst, Ridley Scotts original vant beste film i 2001, selvfølgelig, men det er egentlig ikke en klassiker. Jeg tror ikke jeg har sett den på, vel, 24 år.
Og for at vi ikke skal glemme at Scotts to siste filmer – «House of Gucci» og «Napoleon» – var store forlegenheter.
«Wicked» sies å være en eksplosjon, men jeg har også hørt hvisking om at Broadway-musikalens handling blir tynn når den blåses opp på storskjerm.
For eksempel er den følgehendelsen som setter tofilmshistorien i bevegelse, snakkende dyr som mister evnen til å snakke.
Lettere enn luft. «Wicked» vil enten trosse tyngdekraften i mars eller ha en supermorsom kveld på Golden Globes.
Kanskje «A Complete Unknown», med Timothée Chalamet som Bob Dylan, sniker seg inn som en rullende stein. Selv om regissør James Mangolds andre musikkbiografi, «Walk the Line» om Johnny Cash, ikke ble nikk for beste film.
Det hele er så tåkete at jeg blir fristet til å kaste krystallkulen min ut av vinduet på fortauskanten.
Noen insisterer på at et ekte hesteveddeløp, i motsetning til den store kroningen av «Oppenheimer», skaper interesse og spenning.
Det er den samme optimistiske logikken som ble brukt av noen få demokrater for å fremme et åpent stevne ved DNC som aldri skjedde. Oops!
Dessverre ser jeg masseforvirringen i et mindre positivt lys: Et åpenbart tegn på at det har vært et svakt år på kino.
