filmanmeldelse
DEN LØPENDE MANNEN
Spilletid: 133 minutter. Vurdert R (sterk vold, noe gjørme, språk). På kino fredag.
Josh Brolin spiller en allmektig TV-produsent i den dystopiske actionfilmen «The Running Man», og forkynner dramatisk: «Kritikere sier «The Running Man» representerer en retur til barbariet i det romerske Colosseum!»
Jeg ville ikke gått så langt. Gladiatorer som kjemper mot løver er mye kulere enn noe annet i løpende «Running Man».
Men jeg vil si at omstarten av Arnold Schwarzenegger-filmen, med Glen Powell i hovedrollen, markerer en unødvendig retur til 1987 og en oppblåsning av de siste 13 årene med «Hunger Games»-filmer. For ikke å snakke om «Battle Royale» og «Squid Game.»
Det er død av reality-TV. Igjen.
Det som gjør denne nye filmen, basert på Stephen Kings roman fra 1982 satt i et futuristisk autoritært Amerika, teoretisk fristende er forfatteren og regissøren: Edgar Wright.
Den skarpe briten har kilt og livredd før, med «Shaun of the Dead», «Hot Fuzz» og den sexy skrekk-tidsreisefilmen «Last Night in Soho».
Likevel blir Wrights signaturidentitet her like anonym som dens forkledde hovedperson, Ben Richards (Powell), den kjekke fyren som prøver å unngå å bli drept i 30 dager for å vinne 1 milliard dollar.
Hvor er Wrights mestring av tone og sprø, men nervepirrende, raske klippestil? Den har blitt erstattet av en kakofoni av samlebånds sci-fi-støy i en bla «Blade Runner» som, avhengig av scenen, enten er dumt seriøs eller seriøst dum.
Helten vår er et kjøtthode som er besluttsomt, ingen personlighet.
Arbeiderklassens Bens lille datter er syk. Hun har feber, og familien har ikke penger. Så Ben drar til det monolittiske nettverket og melder seg på som reality-TV-deltaker for å hive inn litt deig. Han ender opp på det farligste og mest populære showet av alle – «The Running Man», hvor han blir jaget rundt i landet av våpenglade «jegere» i en måned i et kappløp for å overleve.
Ingen vinner noen gang.
Aller minst publikum.
William H. Macy gir Ben en falsk ID og han trener til New York. I konkurranse med to andre «løpere» (Katy O’Brian og Martin Herlihy, som det ikke er noe å si på), tar han på seg bart og later som han er en irsk prest – aksent og det hele. At Ben kunne lure til og med en enkelt person er helt umulig.
Ryan Seacrest fra «The Running Man» er Bobby T. (Colman Domingo), en prangende programleder som kommer med grandiose uttalelser med en ambolt, for eksempel «Bloodlust is our birthright!»
Domingo, som plutselig er med i hver film, gir sin vanlige uhyggelige-med-et-smil-opptreden som fort blir shtick.
Mye av komedien, slik den er, faller til Bobby T., og det hele er halt, noe som ikke helt er skuespillerens feil. Vitsene er like ille alle andre steder.
En gjenganger med et «Keeping Up With the Kardashians»-lignende show kalt «The Americanos» er spray-tan falsk og en uhyggelig klunker.
Selv som vaniljesprinter utstråler Powell filmstjerneenergi. Selv om han var bedre i «Twisters» og «Top Gun: Maverick», er han svært severdig her. Selv om Wright kan ha gått litt lenger for å gjøre skuespilleren til en troverdig lavkaste.
På et tidspunkt roper stakkars Ben til en kvinne spilt av Emilia Jones, og sier at skjerfet hennes koster mer enn medisinene til den syke datteren hans. Dette er imidlertid iøynefallende, ettersom Powells perfekte, blendende tenner ser ut som om de ble revet av et Steinway-flygel.
Jones’ skrikende og ekstreme overspilling burde forresten få litt oppmerksomhet fra Razzie-komiteen.
Vi kommer til den siste voldelige konfrontasjonen ved hjelp av Michael Cera, som spiller en eks-Navy SEAL. Bare tuller! Han er en nerd.
Ombord på et jetfly tvinger Brolins Dan Killian, som er den typen skurk som stirrer ut vinduet mens han hvisker til deg, i noen nødvendige vendinger som seeren er langt foran. «Duh»-slutten er en dårlig håndtert nedtur du har sett i tusen andre filmer.
«Hvis bare,» du går og tenker, «vi hadde vendt tilbake til barbariet i det romerske Colosseum.»
