Foreldre over hele landet skyter ut mer penger enn noen gang før på utdanningskostnader for barna sine.
I New York City betaler en gjennomsnittlig privatskoleforelder $27.322 for videregående skolepenger, med noen prestisjetunge skoler som topper $70.000. I tillegg gjør familier enorme utgifter på tilbake-til-skolen forsyninger, samt veiledning, testforberedelser, utenomfaglig berikelse og sommerprogrammer.
Men selv disse betydelige økonomiske investeringene i elevenes utdanning viser seg å være utilstrekkelige – foreldre oppdager i økende grad at barna deres er uforberedt på den virkelige verden.
Mens $50 000 per år kan utstyre barna sine til å analysere Chaucer, snakke mandarin og utføre forskning i et banebrytende kjemilaboratorium, er det ikke nok å lære dem å lage et budsjett, planlegge et møte eller holde styr på de ukentlige oppgavene deres uavhengig.
Tenåringer på tvers av det akademiske spekteret mangler den utøvende funksjonsevnen som trengs for å administrere tidsfrister, holde en samtale med en profesjonell innen deres interessefelt, løse problem effektivt og navigere i den virkelige verden.
En nylig studie fant for eksempel at omtrent en tredjedel av de spurte videregående skoleelevene følte at videregående opplæring gjorde dem uforberedte på livet etter endt utdanning, med elever som uttrykte spesiell frykt for å falle på etterskudd, ikke ha en klar plan og miste støttesystemer.
Disse funnene ble gjentatt i en Gallup-rapport, som fant at mindre enn 30% av videregående skoleelever følte seg «veldig forberedt» for sine postsekundære veier.
Disse manglene utgjør en virkelig beredskapskrise for Gen Z-studenter – og foreldre søker nye måter å fylle hullene på.
Å hjelpe gjør noen ganger vondt
Det siste tiåret har kravene til ambisiøse tenåringer skutt i været. Ettersom opptakslandskapet på høyskoler blir mer konkurransedyktig enn noen gang før, tar elever på videregående skole mer utfordrende kurs, balanserer et større antall utenomfaglige og frivillig arbeid, samtidig som de skalerer stadig mer ambisiøse lidenskapsprosjekter.
Likevel, midt i det økte presset og ansvaret, klarer ikke elevene å dyrke de grunnleggende livsferdighetene som foreldre antar følger med sterke karakterer og imponerende utmerkelser.
«Enkle» hverdagsoppgaver – fra å bytte en lyspære til å lage et enkelt budsjett – har blitt forvirrende og overveldende for dårlig utstyrte Gen Z-ere. Som grunnlegger og administrerende direktør for Command Education, et boutique konsulentfirma for høyskoler, har jeg jobbet med studenter som kan forklare vanskelighetene med CRISPR-genredigering og utmerke seg med multivariabel kalkulus, men får panikk ved tanken på å sende en profesjonell e-post eller sortere sitt eget tøy.
De foreldrene som ikke outsourcer, antar ofte at en streng samtale eller nagende påminnelser om kommende oppgaver vil være tilstrekkelig for å få eleven organisert og på rett spor. Men helikopteroppdragelse anstrenger bare forholdet mellom forelder og barn samtidig som det hindrer elevenes vekst ytterligere.
En sjekkliste knyttet til deres kurs og ekstrakurser vil bare ytterligere overbelaste studenter som mangler verktøyene til å holde sine allerede pakkede agendaer rett. På samme måte hjelper veiledning og akademisk coaching lite for å hjelpe tenåringer til å bli flinkere utenfor klasserommet.
Hva studentene virkelig trenger
Det kan være fristende å håpe at løsningen ligger i mer robuste skoleplaner som vil lære elevene livsmestring ved siden av akademiske ferdigheter. Men det vil rett og slett ikke løse problemets omfattende natur.
Løsningen ligger i mer robuste skoleplaner som vil lære elevene livsferdigheter sammen med akademiske ferdigheter.
Studenter sliter med å bygge beredskap i den virkelige verden av vidt forskjellige årsaker. Noen tenåringer mangler utøvende funksjonsevner fordi de får for lite foreldrestøtte, mens andre blir kvalt av foreldrenes engasjement. Enkelte studenter er overveldet av deres fulle timeplaner, mens andre har for mye fritid på hendene. Noen blir lammet av prestasjonspresset, mens andre må utfordres til å møte en høyere standard.
Barn lykkes også av vidt forskjellige grunner. Forberedelse av studenter til college innebærer mer enn bare testforberedelser og høyskolelistebygging; det hjelper elevene å tale for seg selv, planlegge fremover, kommunisere effektivt og håndtere stresset. Og, som alle foreldre vet, er disse behovene i stadig utvikling etter hvert som elevene vokser og modnes.
En ensartet tilnærming vil rett og slett ikke møte behovene til alle elever. I stedet for en sjekkliste over hva de skal gjøre, vil et effektivt støttesystem gi elevene mulighet til å lære hvordan de skal gjøre det.
Studenter lykkes når de får individualisert støtte fra nær-kollega mentorer som gir dem mulighet til å vokse både akademisk og som voksende voksne. Det er grunnen til at foreldre er villige til å investere over 1500 dollar i timen i personlig mentorskap – de investerer ikke i kortsiktige løsninger, men i essensielle ferdigheter som vil bære studenten gjennom resten av livet.
Jeg har sett elever forvandle seg fra førsteårsstudenter på videregående skole som var livredde for å tale offentlige til seniorer som selvsikkert leder lokalsamfunnene sine; fra tenåringer som stolte på foreldrene sine for å holde oppgavene rett til unge voksne som enkelt sjonglerer mange oppgaver; fra knapt å få øyekontakt til å kommandere en samtale med lokale fagfolk innen deres fremtidige fagfelt.
Tenåringer i dagens konkurranselandskap trenger ikke bare hjelp til å øke GPA, starte en klubb på skolen eller skalere et lidenskapsprosjekt. De trenger personlig veiledning for å lære å bli selvstendige voksne og navigere i verden med selvtillit.
Christopher Rim er administrerende direktør for Command Education, en utdanningspartner i New York Post.
