Drapet på Irans tyranniske Øverste leder Ali Khamenei lørdag i et enestående felles militært angrep fra USA og Israel kalt Operasjon Epic Fury satte i gang omfattende feiringer fra iranere rundt om i verden – ettersom president Trump sa at det ville gi dem deres «største sjanse» til å «ta tilbake landet». I mellomtiden, i Iran, har mangel på internett gjort det umulig for iranere å enkelt kommunisere daglige forhold. Over en periode på tre dager, med begrenset VPN-tilkobling, delte et øyenvitne i Teheran – som for hennes sikkerhet skjuler identiteten sin – beretningen sin om livet under et land midt i kampen med The Posts Natasha Pearlman.
Skumpene er overalt – og med skurkene mener jeg de iranske styrkene.
For to dager siden, på Shariati Street, som ligger i nærheten av et stort sykehus, ble de stasjonert med pickuper og rettet maskingeværene sine mot folk som gikk forbi.
De får seg til å se skremmende ut; de dekker hele ansiktet så bare øynene deres er synlige, og de bare stirrer på folk. Det virker som om de bare vil skremme alle. Alt jeg forteller deg er det jeg har sett med mine egne øyne; det er ikke bare noe jeg har hørt – det er min egen direkte observasjon.
Så er det mange av disse militsmennene på motorsykler, som sykler i par – en kjører og en på ryggen holder en kølle eller et våpen – bare går opp og ned i gatene. I omtrent to netter nå, rundt klokken 20 eller 21, samler de en gjeng idioter for å synge «Allah Akbar» og «Død over Israel».
De slår på høyttalere med høye «Noha» (sorgsang) og annet tull langs Dowlat- og Shariati-gatene. Disse galningene er overalt.
Men så skremmende som dette er, er mange glade. For endelig har angrepene på våre forfølgere kommet.
Generelt, i omtrent en måned nå, har det vært en «krigsstemning.» Men i de to ukene før krigen faktisk startet, var det mye mer intenst. Alle snakket om det. Vi forberedte ting vi kunne trenge hvis noe skulle skje.
Alle var ute og kjøpte matforsyninger; det var ganske merkelig. Men det som var veldig interessant var at 70 % av menneskene var, som: «Gud, la dem slå snart. Hvorfor slår de ikke?»
Hver dag når folk så hverandre, sa de: «Hei, hvordan har du det? Å, mann, de har fortsatt ikke slått.» Sånn var folk.
Når det gjelder sikkerhetsatmosfæren, i Teheran og større steder, satte de opp mange sjekkpunkter i gatene i løpet av denne tiden, mest for å irritere og skremme folk.
Men ingen ble kuet.
Den dagen angrepene startet – fordi folk ikke har noe internett – var det ikke lett å vite hva som foregikk. Alle ble omgjort til Iran International, TV-nettverket, for å følge så mye de kunne.
Så, da de rapporterte nyheten om at Khamenei ble drept, begynte alles telefoner å ringe. Jeg var sammen med vennene mine hjemme hos noen, og innen fem minutter etter at nyhetene kom ut, kunne vi høre skrik, klapping og jubel fra alle husene.
Natten ble sent, og rundt midnatt gikk en gjeng av oss ut. Der så vi folk strømmet ut i gatene. De kom i biler og til fots.
De fleste kvinnene var uten hijab, noe som var utrolig å se.
Så fikk vi også høre at regimet hadde fortalt militsen og soldatene at de hadde fått tillatelse til å skyte alle de så feire.
Men det som var rart var at disse sjekkpunktene var bemannet av stort sett små barn – kanskje 17 eller 18. De hadde tydeligvis bare fått våpen og bedt om å stå der for å skremme folk.
Det høres rart ut å si, men selv midt i disse interne truslene, og selv når bomber faller, er folk glade.
I går ble en venn av oss operert, og vi dro til sykehuset i nærheten. I sykehusheisen var vi seks: fem var sykepleiere (tre vi kjente, pluss to andre), og en person sa: «Å, dette er en så ille hendelse, de slår vanlige folk,» fordi vi var på et sykehus og hadde sett ting.
Men så snudde to av de samme sykepleierne seg og sa: «Vel, det er tross alt krig, men vi er alle veldig glade. Til slutt kommer vi til å bli fri.»
Selv i disse tøffe, stressende forholdene er vi veldig glade – takk Gud for at de traff dem.
Khamenei er endelig død, og folk er virkelig glade.
Alle følger med på nyhetene og venter på å se hvem som blir tatt ut neste gang. Det er denne bølgen av energi. Blant ungdommene er denne følelsen veldig intens.
Men du kan ikke si at de ikke er stresset eller bekymret, for selv om missilene de skyter av er veldig presise og treffer målene deres, kan intensiteten av eksplosjonene likevel påvirke vanlige mennesker i hus i nærheten.
Og de som er litt eldre er mer stresset fordi de husker forholdene og krigen fra 1980 til 1988.
Dessuten er alt stengt: alle butikkene. Det er nær Nowruz (persisk nyttår, som begynner fredag 20. mars) i Iran, som er toppen av salget, men alle ble tvunget til å stenge. Så det er angst, men folk er oppriktig glade.
En ting som er interessant for oss: under den 12-dagers krigen som skjedde i juni 2025, flyktet folk mot nord, eller andre steder, for å gjemme seg og holde seg trygge.
Men denne gangen – nå – har bare noen få igjen den første eller andre dagen; resten ble i Teheran, og vi lever merkelig normalt. Folk drar ikke fordi det er som om de har så stor tillit til at Israel og Amerika treffer målene deres.
Det er derfor når du går ut, er butikkene stengt, men bilene beveger seg fortsatt i gatene — livet virker mye mer normalt enn i løpet av de 12 dagene i fjor.
Hva kommer neste gang? Hvem ønsker vi skal ta over landet?
Absolutt er flertallet nå tilhengere av Reza Pahlavi, den eksilerte iranske kronprinsen. Den du snakker med sier at Pahlavi vil komme, Shahen kommer. Men nå er det motstridende rapporter om at Khameneis sønn ønsker å etterfølge ham – det er uklart om han er død eller levende – men folk er veldig bekymret for dette.
Jeg er en av dem som er bekymret; Jeg tror ikke regimet vil gi slipp på dette landet lett. Men de fleste vil ha dem borte.
Det er mye snakk om at noen er valgt fra Iran, fordi de sier at Reza Pahlavi ikke har vært i Iran og ikke har opplevd eller visst visse ting. Men akkurat nå støtter flertallet Reza Pahlavi.
Når det gjelder meg og de jeg er nær, er vi virkelig glade for at dette skjedde.
Vi går opp på taket med en slik spenning når bombene faller, for å se hvor som blir truffet neste gang. Så begynner vi å danse, klappe og feire – som: «Ja! De traff et annet sted der disse svinene var!»
Vi håper ting ordner seg snart til fordel for folket. Det er en stressende situasjon, men vi har det faktisk bra sammen, og nyter – hvis ikke det er for rart – krigssituasjonen.
Alt vi kan håpe på er at det skjer noe bra for alle. Og det «noe godt» er den islamske republikken på vei.
Men de må bli truffet og destruert – fordi de vil ikke dra normalt.
Overalt ellers i verden, når det er krig, selv om det ikke er sirener som i Iran, holder de internett på slik at for eksempel når Israel kunngjør at de skal holde seg unna visse områder, kan folk forstå. Men disse jævlene kuttet det med vilje slik at flere mennesker dør. Det gjør situasjonen mye verre.
Men likevel vil folk her akseptere hvordan ting er i Teheran, så lenge regimet er borte. I går sa en kvinne til meg: «Jeg vil ha dem borte, selv på bekostning av mitt eget liv. Bare la dem være borte.»
Folk har nådd det punktet.
