filmanmeldelse
I DET GRÅ
Spilletid: 97 minutter. Vurdert R (vold, språk og en seksuell referanse). På kino.
Under «In the Grey» kaller underverdenskarakterer hverandre «flinke» så mange ganger at seeren begynner å lure på om disse triggerglade menneskene, så vel som mannen som skrev de repeterende replikkene deres, virkelig er smarte i det hele tatt.
Deres begrensede ordforråd tilsier ikke så mye.
Tør jeg si at de alle høres ut som idioter?
Den mannen med den uinspirerte pennen er selvfølgelig fyren som er ansvarlig for «The Man from UNCLE» – Guy Ritchie, den britiske forfatteren og regissøren som har hatt en oppblomstring i karrieren takket være underholdende krim-thrillere.
«The Gentlemen» var hans beste, «Wrath of Man» og «The Ministry of Ungentlemanly Warfare» var morsomme, og jeg vil helst ikke snakke om «Operation Fortune: Ruse de guerre».
Med «In the Grey» har Ritchie stoppet opp. Selv om han har laget en pen film med en het rollebesetning, kommer palmene og parallelle beinstrukturene deg bare så langt. Jeg er sikker på at Eiza González, Henry Cavill, Jake Gyllenhaal alle hadde en fantastisk måned på solfylte Tenerife, men når de slår på deres ikke-tilstedeværende e-postsvar, er plottlige overraskelser og filmspenning.
Det er ikke et sekund av «Grå» som ikke er helt forutsigbar. Du har sett alle bilder før, og gjort det mye bedre.
Ja, «Mission: Impossible»- og James Bond-filmene er også variasjoner over et utslitt tema. Det er ikke nødvendig å finne opp skuddvekslingen på nytt. Men alle prøver i det minste, med eskalerende stunts, effekter og natur, å overgå det som kom før dem. Richie reduserer, gjenbruker, resirkulerer.
Og det er ikke det samme som spenning. Filmen begynner med omtrent en time med snakkesalig borddekking før noen betydelig handling skjer, noe som til syvende og sist ikke er eksplosivt nok til å rettferdiggjøre den utvidede oppkjøringen til litt skuddveksling og noen få bombede bygninger.
Filmens fuktige squib av en konflikt? Et ubetalt lån.
González spiller en Olivia Pope-type som heter Rachel Wild, en eksklusiv gjeldsinnkrever og den smarteste personen i ethvert rom. Denne beskrivelsen anstrenger godtroenigheten en smule fordi skuespillerinnen ikke kan troverdig si et ord av den overskrevne juridiske og finstilte skriften hun har gitt.
Hun er som om jeg kommenterte en hockeykamp. Han har truffet pucken!
Rachels siste spillejobb er å hente 1 milliard dollar som ble lånt ut til Salazar, en generisk sleazebag vagt spilt av Carlos Bardem, av et New York-firma drevet av prippen Bobby (en bortkastet Rosamund Pike). De vil ha betaling.
Så Rachels muskler, Sid (Cavill) og Bronco (Gyllenhaal), slo leir på Salazars ikke helt private øy i en måned for å planlegge et forseggjort oppdrag med vold og kjøretøy for å få den skitne jobben gjort.
Tittelen, som høres ut som en grublende islandsk mysterieroman, refererer til Rachels uklare blanding av lovlige og svært ulovlige forretningstaktikker. Likevel kommer det til å beskrive det meste av det vi opplever.
Sid og Broncos navn, for eksempel, ville antyde at de er en animert duo. Egentlig ikke. De er heller ikke spesielt imponerende.
På samme måte som sjefens rabalder om skallselskaper og frosne eiendeler høres lite overbevisende ut, så virker også Broncos trussel om at Salazars advokat må tørke det som er igjen av livvakten hans «av veggen» hvis han kjemper mot ham. Klart det, Jake.
OK, jeg ville fortsatt ikke slåss med Supermann.
Ritchie får teamet til å forklare deres flerfaseopplegg i vindfulle fortellinger med montasjer – tenk «Oceans 11» – bare de har en tendens til å gjøre en enkel historie til noe mer kronglete enn den trenger å være. Ritchie elsker å fylle skjermen med diagrammer og lister som om han regisserer «A Beautiful Mind».
Og gruppens ideer er uansett ikke så kreative. Å gjemme en fluktbil i en hule, installere en zipline over en kløft, sette pigger på veien for å blåse ut dekk, duh.
Når det siste slaget starter, setter Rachels seks menn mot Salazars 70-sterke styrke, er kampen for det meste snikskytterild med stor avstand mellom skytterne. Ikke mange slag blir kastet, og motorsykkel- og helikopterjaktene over øya er fotgjengere.
Mangler hele humoren. I sin karriere har Ritchie gått i full badass-modus, a la «Wrath of Man», og har støttet seg tungt på komedie, som i «The Gentleman». «In The Grey» er vel i det grå. Hovedrollene har noen så som så vitser de ikke gjør så mye med, og karakterene deres er blide. Du lengter etter at Hugh Grant skal bryte inn og formidle litt personlighet.
Ingen slik hell. Det nærmeste vi kommer en eller annen finurlighet er Cavill som en kort stund later som han er full mens han har på seg en sombrero. !Ay caramba!
