Teateranmeldelse
SCHMIGADOON!
To timer og 30 minutter, med en pause. På Nederlander Theatre, 208 West 41st Street
I de tidlige aughtene var det rasende på Broadway for musikaler å sende opp andre musikaler.
Først var det «Urinetown» og «The Drowsy Chaperone», to nerdete parodier som var veldig morsomme og hadde tenner. I 2005 fikk «Monty Python’s Spamalot» David Hyde Pierce til å synge «Du vil ikke lykkes på Broadway hvis du ikke har noen jøder!» Og mye senere i 2015 satte renessansesettet «Something Rotten» et Shakespeare-spinn på undersjangeren. Etter det føltes øyeblikket musikaler-om-musikaler endelig kaput.
Vel, vent en Schmig. Den tidligere sovende trenden er aktiv igjen med «Schmigadoon!», det blendende nye showet på Nederlander Theatre basert på den avlyste Apple TV-komedieserien om et par i New York hvis forhold blir satt på prøve når de blir fanget inne i en musikal.
Kan ikke si at jeg gikk glipp av det. Vært der, gjør det.
“Schmigadoon!” er hyggelig – ustanselig – med en rollebesetning full av dyktige tegneserier som Ana Gasteyer, Ann Harada og Maulik Pancholy fra «30 Rock». Kjente teateransikter Max Clayton og Isabelle McCalla er også fantastiske.
Gammeldags til en feil, vil showet ha en viss appell for det tradisjonelle settet som tar seg av denne sesongens gjenopplivninger bare tilbake så langt som til 1975.
Men musikalen med bok, musikk og tekster av Cinco Paul er forvirret over hva den skal være.
Hvis det er en ode til gullalderklassikere, hvorfor får det dem til å virke så dumme og dumme? Hvis det er en skjærende parodi på slike som «Brigadoon», «Oklahoma!», «The Music Man», «Guys and Dolls» og «The Sound of Music», hvorfor er tonen Hallmark schmaltzy og vitsene overflateskimming, grunnleggende og ukloke? Kanskje på TV er det nok å håne musikaler fordi de bare inneholder sang og dans. På 41st Street må du gjøre det mye bedre enn det.
Likevel er det Pauls go-to gag: «Her går de igjen!» Han får en av de fordrevne hovedpersonene, Josh (Alex Brightman), til å sutre hver gang han hører pitorkesteret slå til.
«Å nei! Det er en sang. Du har nettopp startet en annen sang!», stønner Josh før det irriterende firmanummeret «Corn Puddin’.»
Når jeg lyttet til en av en enorm katalog med unmemorable-men insisterende låter som har blitt proppet inn – en hel TV-sesong med «Shipoopi» – var jeg tilbøyelig til å være enig med ham.
Judgy Josh havner langt, langt borte fra de fem bydelene med kjæresten Melissa (Sara Chase) når de går over en mystisk bro i en Catskills-skog som fører dem til Schmigadoon, et lite land i Oz hvor estetikken er 1890-tallets påskeegg og lingua franca er utvannet Rodgers og Hammerstein.
Lenge sammen, men ugift, er paret allerede på steinene. Twee-byen Schmigadoon legger bare på seg spenningen. Melissa er en Broadway-fan, så hun er i himmelen. Josh er imidlertid i en 5-6-7-8. sirkel av helvete. Han liker Yankees – ikke «Damn Yankees.»
Det skremte paret, som ikke er i stand til å forlate, lærer av en mystisk leprechaun at den eneste utveien er hvis de finner ekte kjærlighet, aka lære en viktig lekse. Det er som om «Groundhog Day» ble gjort til en musikal. Å, vent…
Chase og Brightman er tørre og sarkastiske, om enn med ganske trygt skrevne partier, og gir personable guider gjennom denne Pleasantville av forsterkede lommer.
Morsomst er «SNL»-alun Gasteyer som en streng og ambisiøs pastors kone ved navn Mildred som får det beste nummeret: «Tribulation», en vinnende parodi av «Trouble» fra «The Music Man». Og jeg skulle ønske Afra Hines ikke hadde kommet så sent i 2. akt – hun er en snooty fryd som grevinne Gabrielle Von Blerkom, en oppsending av «Sound of Music»s iskalde baronesse.
Clayton, en fantastisk danser, gjør Billy Bigelow fra «Carousel» til den dumme Danny, en karnevalsbarker og insinuasjonsmaskin som treffer Melissa.
Det er synd at Harada, en fenomenalt morsom skuespillerinne som gjengjelder rollen sin fra TV-serien, ikke fikk mer å gjøre som ordførerens oppriktige ektefelle. Og McKenzie Kurtz er overkoffeinfylt og spiller Betsy, en Ado Annie-type som virker for moderne for dette miljøet – mer «Shucked» enn «Schmig».
Det er mye hyperaktivitet her, ikke minst fra regissør og koreograf Christopher Gattelli, som kaster inn rask, aerobic dans der han ser det minste gapet. Hvorfor en slik overflod? Du føler deg utslitt for ensemblet. Og jeg garanterer deg at det ikke finnes en eneste gullaldermusikal med så mange dansenumre. Gattellis beste bidrag, og mest i ånden til hva dette enn er, er en drømmeballett i 2. akt.
Når andre omgang går mot slutten, «Schmigadoon!» skifter fra et godstog med sukkerspinn til en sentimentalitetsdumper. Men den rørende McCalla, som Marion-bibliotekaren-inspirerte Emma, får endringen til å fungere ved å gi en av få forestillinger med litt intellekt og nyanser bak seg. Den lille komikeren Ayaan Diop, som spiller Emmas sjenerte yngre bror Carson på utvalgte forestillinger, stjeler showet.
Til slutt viser det seg at det er de naive byfolket som har lært en ting eller to av Melissa og Josh – for et sjokk – og de slipper løs en haug med fasade-sprengende hemmeligheter. Et par gutter kommer ut av skapet for en billig publikumsjubel, og en kvinne er sosialist.
Melissa og Josh er klare til å forlate Schmigadoon. Og det er vi også. Jeg gikk bort og tenkte på om det et sted begravd i det er en smart, morsom musikal som stiller spørsmål ved, og ikke så trist, poenget med gamle musikaler i dag.
Men hva er nytten med wond’rin?
