Snakk om en genial behandling.
En studie publisert i Scientific Reports har identifisert en lovende, ukonvensjonell kilde for behandling av de mer enn 600 millioner menneskene som lever med slitasjegikt.
Mens mange kvinner takler ulempene ved at menstruasjonsblod ødelegger undertøy, kan det være en fordel med den månedlige syklusen.
Et forskerteam i Litauen brukte ekstracellulære vesikler – budbringerlignende partikler frigjort av celler som fremmer regenerering eller reduserer betennelse – avledet fra menstruasjonsblod for å stimulere bruskreparasjon.
Forskerne brukte menstruasjonsblodprøver for å observere hvordan partiklene påvirket post-kirurgiske vevsprøver fra ti kvinnelige donorer med slitasjegikt.
Men de ekstracellulære vesiklene trenger ekstra støtte for å forlenge effekten og forbedre behandlingsresultatene som en ny mulighet for bruskreparasjon.
Dette fikk teamet til å i tillegg bruke biologiske stillaser, eller strukturer som beskytter de ekstracellulære vesiklene fra periodens blodceller og frigjør dem gradvis når leddet er under press eller i bevegelse.
Menstruasjonsblodcellene forbedret ikke bare bruskcellefunksjonen og bremset vevsnedbrytning, men økte også progesteronreseptorekspresjonen i eldre bruskceller.
Nåværende behandlinger for slitasjegikt fokuserer ofte på å håndtere smerte og betennelse, ikke stoppe eller til og med reversere bruskdegenerasjon.
Denne uvanlige metoden kan ikke bare tilby en måte å gjenoppbygge brusk på, men gir også en ikke-invasiv prosedyre i motsetning til å samle beinmargsceller.
Med den degenerative tilstanden større sannsynlighet for å skje etter hvert som vi blir eldre, og tilfeller som øker på grunn av økende fedme og flere skader, blir regenerativ medisin som kan repareres en mer lovende innsats.
Mens andre eksperimentelle behandlinger som stråling ga smertelindring, adresserer de ikke den underliggende årsaken til at brusk slites ned over tid.
Imidlertid står forskerne fortsatt overfor utfordringer når de bygger en vesentlig del av denne potensielle nye behandlingen.
«Når man bygger biomimetiske stillaser, er den største utfordringen at et biomedisinsk materiale må utmerke seg på alle områder samtidig,» sa Edvinas Krugly, seniorforsker ved KTU-fakultetet for kjemisk teknologi, i en pressemelding. «Det må være kjemisk stabilt, mekanisk robust, biologisk kompatibelt og praktisk talt kan produseres.»
«Dette er spesielt komplekst når det gjelder brusk, da både den naturlige arkitekturen og motstanden mot mekanisk stress må gjenskapes,» la han til.
